Min mann og jeg var med på Bootcamp for par i februar, og jeg vil gjerne dele min fødselshistorie med dere.

Min første fødsel i 2018 var utmattende. Jeg følte at jeg ikke hang med på hva kroppen min gjorde, og den etterlot meg helt utslitt. Da pressingen startet hadde jeg ikke noe å gi, det endte med sugekopp, og jeg satt igjen med en følelse av å mislykkes. Jeg ønsket ikke en lignende opplevelse igjen, og derfor meldte jeg oss på kurset deres.

Termin var 3. juni, så jeg hadde god tid til å øve meg på laboro-pusten i forkant. Fødselen startet med rier på ettermiddagen 28. mai. Først nokså svake, men de tok seg raskt opp. Jeg fikk lagt storebror kl. 19 mens jeg kjente at riene kom mer og mer regelmessig, og så bestemte mannen min og jeg oss for å spise litt for å være sikre på at vi ikke glemte det i løpet av kvelden - men vi var forberedt på en lang Netflix-fase. Vi trodde at vi kanskje måtte dra på sykehuset i løpet av natta, så vi holdt barnevakten informert.

I 21-tiden la jeg meg i badekaret, og fikk behov for å begynne med laboro-pusten for å komme meg gjennom riene. Jeg fikk slappet godt av mellom riene, og fokuserte på kjeve-skulder-hender og pusting mens de sto på. Riene kom nå med mindre enn fem minutter mellom, og varte i nærmere ett minutt. Vi ble enige med barnevakten om at hun nok bare kunne komme, selv om det kanskje drøyde litt før vi skulle på sykehuset.

Jeg sto opp fra badekaret når klokka nærmet seg 22, og da var det som å slå på en bryter. Riene ble skikkelig intense, og kom nå med 2 minutters mellomrom. Barnevakten var heldigvis på plass, og mannen min ringte fødetelefonen mens jeg jobbet meg gjennom riene med pusten. Vi kjørte innover, og jeg proklamerte at jeg kom til å be om epidural når vi kom frem, for dette var intense saker som jeg ikke kom til å orke i timesvis.

På grunn av corona var det meningen at jeg skulle gå opp på fødeavdelingen selv, og få sjekket fremgangen før mannen kunne komme. Da vi parkerte foran hovedinngangen var det såpass heftig at jeg såvidt rakk å gå noen skritt mellom riene. En forbipasserende anbefalte oss å ringe for å be noen komme og hente meg - noe som viste seg å være veldig smart. Jeg rakk tre rier i løpet av den korte rullestolturen på vei opp, og mannen fikk beskjed om å bare parkere bilen og komme etter.

Som sagt så gjort, og da han kom opp til oss sjekket jordmor åpningen, som var 9 cm! Jeg rakk å konstatere at smertestillende var utelukket mellom de intense riene, men da gikk det også utrolig raskt, så det var mulig å holde ut. Jeg følte at jeg taklet riene godt med pusten, så jeg ville ikke forstyrre med lystgassmasken. Jeg hadde uansett ingen effekt av lystgassen forrige gang. Mannen var fantastisk og husket hvilke tips han hadde fått på kurset, så han masserte korsryggen min uten å få beskjed om det. Jordmor tok vannet, og ikke lenge etter var pressriene i gang. Jordmor advarte om at hun kom til å be meg holde igjen og bare puste, og når det skjedde gikk det også overraskende greit å puste seg gjennom fordi vi hadde lært det på kurset.

På 7 minutter med pressing var det lille vidunderet ute, klokken 23.17, 40 minutter etter at vi kom til sykehuset. Jeg var i ekstase, det var virkelig en drømmefødsel! Så ville ikke morkaka komme ut, og jeg måtte i narkose og mistet over 2 liter blod, men det gjorde ingenting for jeg var så utrolig fornøyd med hvordan fødselen gikk! Jeg gliser når jeg tenker på det, og gleder meg til å forhåpentligvis få oppleve det igjen!

Takk for at dere hjalp meg med å få mestringsfølelse og kontroll over situasjonen. Endelig føler jeg at jeg KAN føde! :)