Dette var min andre fødsel og jeg var utrolig spent. Fra første fødsel satt jeg igjen med en følelse av at jeg ikke «var flink til å føde». Første fødsel var en kaotisk og intens styrtfødsel og tok ca 1.5 time, hvor jeg fødte uten smertelindring.
Natten 22. mai våknet jeg rundt klokken 02:00 og kjente tendenser til rier. Det var fortsatt lenge mellom hver ri og de varte ikke lenge. Jeg ble liggende en stund i sengen og bare kjenne etter, mens jeg kjente pulsen økte noen hakk da jeg forstod at fødselen var i gang. Jeg begynte å repetere alle verktøyene jeg hadde lært på «Smertefri Fødsel» inni meg. Når det ikke lenger var noe tvil om at dette var ordentlige rier vekket jeg mannen min og fortalte at jeg gikk ned for å ringe fødeavdelingen. Vår lille jente lå i seteleie, til og med etter forsøk på ytre vending, så derfor skulle jeg ringe inn tidlig. I tillegg gikk min første fødsel veldig raskt, så det var viktig at jeg tok kontakt tidlig. Jeg fikk beskjed om å komme innover da jeg snakket med dem, da var det ca 3.5 min mellom hver ri.
Vi reiste inn på sykehuset rundt 03:30 og på vei inn var det ca. 3 min. mellom hver ri. Det var først i bilen på vei inn til sykehuset at jeg tok i bruk noen av teknikkene vi hadde lært på kurset. Når riene kom lukket jeg øynene og fokuserte på avspenning i hender, skuldre og munn. Dette gjorde det mye lettere å komme gjennom riene.
Da vi kom inn på fødeavdelingen ble vi godt tatt i mot og jeg følte meg i trygge hender. Jeg ble undersøkt etter hvert og det ble konstatert at jeg hadde 3-4 cm åpning. Det ble samtidig bestilt blodprøver og epidural, da dette tydeligvis er vanlig prosedyre ved setefødsler. Epiduralen var det jeg hadde gruet meg mest til med hele fødselen, så jeg hadde bestemt meg for å bruke teknikkene vi lærte på kurset.Her brukte jeg også avspennings-teknikken og det gikk over all forventning.
Etter epiduralen var satt var det bare å vente på at riene skulle gjøre jobben sin og at vår lille skatt kom lenger ned med rumpa. Etter hvert fant de ut at hun satt i komplett seteleie, også kalt sete-fot. Jeg kjente at det bekymret meg litt, da jeg hadde sett for meg at hun lå i et standard seteleie med føttene opp mot kroppen. Men jordmødrene var utrolig flinke å trygge meg gjennom hele fødselen. Jeg repeterte inni meg hele tiden «Kroppen min er skapt for dette, dette klarer jeg», og dette hjalp meg å slappe av.
Etter hvert som riene tok seg opp fortsatte jeg å jobbe med teknikkene vi hadde lært, både avspennings-teknikken og laboro-pusten. Når riene var som verst klarte jeg ikke å slappe helt av i hender og skuldre, men jeg fokuserte ekstra mye på munnen –da jeg hadde lært at denne muskelen er koblet sammen med mormunnen.
Plutselig var det tid for pressing og jeg var skikkelig klar. Jeg reiste meg opp mot sengekanten og stod på knærne, for å få hjelp av tyngdekraften i tillegg. Jeg hentet frem alle krefter jeg hadde og gledet meg til å treffe den lille jenta vår. For å hente frem de ekstra kreftene jeg trengte, fokuserte jeg på mitt eldste barn og all den styrken han gir meg. Dette hjalp meg mye gjennom pressefasen. Noe av det sprøeste med fødselen var at foten til Amanda kom ut først, og hang der en stund før rumpa og den andre foten kom ut.
Etter 9 min, kl 09:58, var hun ute –til og med uten hjelp fra legene. Stemningen inne på fødestua var på topp og jeg kjente på en enorm mestringsfølelse. Ikke bare hadde jeg født et barn i seteleie, jeg hadde til og med kjent på en helt annen følelse av kontroll enn forrige gang.
Jeg er evig takknemlig for alt jeg lærte gjennom «Smertefri Fødsel» og er overbevist på at kurset var mye av grunnen til at jeg taklet denne fødselen så godt som jeg gjorde. Jeg har helt klar hatt to vidt forskjellige fødsler, hvor jeg kjente mye mer på kontroll og mestring den andre gangen.
Martha.