Da jeg fikk vite at jeg var gravid kunne jeg kjenne på at jeg gruet meg til fødsel. Det tror jeg nok var fordi vi har mange keisersnitt og store barn i familien, samt at jeg for det meste kun hadde hørt negative historier. Jeg startet å følge flere sider på instagram som handlet om graviditet, fødsel og amming og leste fine fødselshistorier hver dag. Jeg kom også over Mamastork og bestemte meg for å ta kurset i mai/juni da termin var i slutten av juli. Jeg hadde en kjempefin graviditet og minimalt med plager, men fikk ekstrem svangerskapskløe på slutten. Jordmor henviste heldigvis til blodprøver hos fastlegen og det ble funnet ut at jeg hadde colestase (opphopning av gallesyre i blodet). Etter en uke på medisiner fikk jeg time til igangsetting av fødsel ca. 3 uker før termin.  

Vi ble godt mottatt på sykehuset og fikk familierom, jeg og mannen. Dette var jeg overlykkelig over ettersom mange hadde måttet være alene utenom aktiv fødsel i pandemien. Jeg fikk først satt inn ballongkateter som jeg hadde i et døgn. Det var ikke så vondt som jeg hadde trodd, og vi gikk faktisk på kjøpesenteret og kjøpte en ull-lue til babyen med slangen til kateteret hengende ut under kjolen.

Kateteret ble fjernet dagenetter, og vannet ble tatt. Jeg fikk også spørsmål om jeg ville ha klyster, noe jeg takket ja til. Da riene ikke meldte seg etter noen timer ble jeg satt på drypp, på den laveste dosen. Vi prøvde også å skape naturlig oxcytocin gjennom kyssing, nærhet og massasje slik vi hadde lært på kurset. Jeg hadde også med egen høyttaler og spilleliste med rolig behagelig musikk. Dryppet ble satt på pause to ganger grunnet"samtidighetskonflikt", altså de hadde ikke ledige fødestuer, men etter hvert kom riene av seg selv uten drypp. Jeg var oppreist og bevegde meg mye under alle riene slik jeg hadde lært. Dette skjedde egentlig av seg selvsiden det var mye lettere å håndtere smertene når jeg kunne bevege meg. Jeg pustet rolig og tenkte at jeg ville "spare" laboro-pusten til det blevondere.

På ettermiddagen rundt middagstider (klokkeslett hadde jeg null kontroll på) fikk vi fødestue. Nå var riene blitt såpass vonde at jeg brukte laboro aktivt og hadde ikke sjangs til å sitte eller ligge. Mannen brukte "hip-squeeze" på meg under hver rie noe som hjalp veldig! Jeg fikk etter noen timer satt i gang dryppet igjen for at riene skulle bli mer effektive. De kom da ekstremt tett og jeg rakk såvidt å prøve å tisse før jeg måtte opp fra toalettet og fokusere på å komme gjennom neste. Jordmor måtte tømme blæra med kateter og jeg måtte da ligge stille i senga. Dette var noe av det verste med hele fødselen slik jeg husker det i dag. Å kunne stå var alfa omega for meg.

Nesten all tid på fødestua brukte jeg preikestolen, stod med øynene lukket, gynget på hoftene og brukte laboro-pusten. Jeg prøvde å kun fokusere på en rie av gangen og være så avslappet som mulig i kjeve, skuldre og hender. Vi hadde også for det meste lyset av, noe jeg er helt sikker på hadde kjempegod effekt! Da kvelden kom tok jeg i bruk fokusvisualisering. Inne i hodet mitt gikk jeg den samme fjellturen gang på gang samtidig som jeg telte til 10 raskepust før utpust. Jeg visste hele tiden hvor langt det var igjen til toppen og når jeg var oppe, var rien over. Den første jordmoren vi hadde var dansk og hadde god kjennskap til Smertefri Fødsel. Hun skrøt av pustingen min og av samarbeidet vårt. Den neste jordmoren var derimot skeptisk og lurte på om jeg hyperventilerte/holdt pusten. Mannen måtte forklare henne at det var en teknikk vi hadde lært på kurs.

Et par timer før midnatt endret riene seg og det kjentes ut som kroppen skulle vrenge seg. Den presset helt av seg selv og det var umulig å holde igjen. Vi ringte på jordmor og fikk konstantert at det bare var 6-7 cm åpning. Jeg fikk altså ikke "lov" til å presse enda, noe som var lettere sagt enn gjort! Da jeg omsider fikk begynne å presse var det en enorm lettelse og det føltes bare som en tung treningsøkt jeg måtte bli ferdig med. Smertene ble liksom borte. Dessverre var ikke jordmor helt fornøyd med hjertelyd på baby og lege ble tilkalt. Jeg fikk beskjed om å ligge på siden, snu meg, reise meg igjen, stå på alle fire med mer for å sjekke om baby fikk det bedre. Etter å ha prøvd litt ulike stillinger ble det bestemt at det skulle brukes tang slik at han kunne bli tatt ut raskt om noe skulle skje.

Jeg var rolig og ikke redd selv om det ble litt ekstra dramatikk. Jeg stolte 100% på at de som hjalp meg hadde kontroll og fulgte bare instruksjonene jeg fikk underveis.

Jeg fikk lokalbedøvelse og ble klippet før legen satte inn tang. Hun var flink til å forklare alt for oss underveis og klippingen var nok verre for mannen enn det var for meg. Med litt drahjelp fra legen på en av riene ble gutten vår født klokken 00:17 og lagt rett på brystet mitt. Han skrek med det samme og fikk ligge uforstyrret de første timene akkurat slik jeg hadde ønsket meg i fødebrevet mitt. Han ble også sent avnavlet, noe jeg ikke spurte etter men er veldig glad for i dag. Jeg er overbevist om at jeg fikk en relativt kort fødsel fordi tyngdekraften hjalp til når jeg var oppreist hele åpningsfasen.

Alt i alt sitter jeg igjen med en positiv opplevelse og en enorm mestringsfølelse. Kurset har nok skyld i at jeg aldri tenkte "nå klarer jeg ikke mer". Teknikkene jeg lærte gjorde at jeg hadde bestemte arbeidsoppgaver å fokusere på heller enn smertene og derfor kom vi i mål uten epidural eller annen medikamentell smertelindring. Partner hadde også nytte av kurset og var helt fantastisk god hjelp både under og etterfødsel. Takket være dere forteller jeg alle jeg kjenner at fødsel er KULT og noe jeg gleder meg til å gjøre flere ganger.