Den 03.03.20 kom lille Theodor til verden. Det hele startet med vannavgang 02.00. Jeg hadde fått beskjed om at det kunne ta tid og prøvde å legge meg igjen. Dette var det bare å glemme! Kroppen min skrek av glede, spenning og nysgjerrighet - endelig skulle jeg få teste teknikkene jeg hadde trent på de siste 3 månedene.

Årene før jeg ble gravid ble jeg introdusert for Smertefri Fødsel. Jeg må være ærlig å si at jeg tenkte mitt da min mor som er jordmor kom hjem å sa hun skulle til Danmark og «kurses» i Smertefri Fødsel. Hadde hun mistet det helt? Det var da ingen som kunne ha en fødsel fri for smerter. Til en hver tid snakket hun med stort engasjement om disse fantastiske teknikkene gravide kunne benytte seg av for å få en god og kontrollert fødselsopplevelse. Jeg bablet alltid med og nikket da hun sa dette var noe jeg måtte prøve den dagen jeg ble gravid. Dagen kom. Jeg ble gravid. Jeg ble også veldig interessert i å høre enda mer om disse fantastiske teknikkene min mor hadde skrytt så lenge om. Jeg leste Smertefri fødsel boken og forundret meg over alle fødselshistoriene som var så oppløftende. Det virket som jeg kunne trene meg til kontroll. Med idrettsbakgrunn og et litt for stort konkurranseinstinkt startet jeg å trene på teknikkene. Dette skulle jeg klare! Til tross for at jeg var drita lei av å høre min mors stemme så trente jeg. Hver dag. Jeg lukket meg inn på soverommet, la meg i sengen med headsett på og trente. Trente, trente, trente.

Når vannet gikk 02.00 den 03.03.20 var jeg veldig glad for at jeg ikke sluttet å trene. Riene startet rett på. Jeg hadde hørt at jeg nok ikke trengte å starte med pusteteknikkene med en gang, da riene i starten stort sett er overkommelige. Jeg måtte starte rett på. Jeg lå i sengen og pustet og pustet. Tenkte på hvor lav smerteterskel jeg måtte ha som måtte starte med laboro med en gang.

To timer senere hadde jeg 4-5 cm åpning. Vi kjørte inn til sykehuset, kjørte laboro over en blomsterpotte med hovedinngangen og ga klar beskjed til samboeren om at rullestolen kunne han sitte i selv. Jeg ble sjekket på nytt da jeg kom på fødeloftet. Her hadde jeg 7 cm åpning som raskt ble til 8cm.

Jeg forberedte meg på en fødsel i soloppgang mens jeg sto i prekestol og pustet med utsikt over Stavanger. «Fokus», «fokus» sa jeg til meg selv når toppene ble som verst. Jeg følte fortsatt jeg hadde kontroll til tross for stormrier. Så stoppet det meste opp, bortsett fra riene.En kant som hindret passasje gjorde at åpningen ikke ble noe større. Jeg ble mer og mer sliten. Det ble vanskeligere å holde «fokus». Kanten forsvant ikke. I denne perioden jobbet pusten på spreng i «pauser» og rier. Lystgassen som ønsker dype pust ble kastet i veggen, jeg fortsatte og puste laboro. Jeg kom meg såvidt over toppene og truet med å hoppe ut av vinduet om jeg snart ikke fikk epidural.

Rundt klokken 08.00 fikk jeg dette. Fra å puste laboro i både pauser og rier var det nå fantastisk å kunne få trekke pusten normalt i pausene. Smertene foran slapp taket og forflyttet seg bakover til enorm trykketrang. Fantastisk! Jeg fortsatte å kjøre laboro under riene, under pausene kunne jeg nå snakke og slappe litt av.

‍Flere var inne for å prøve å hjelpe til med passasje. Rundt klokken 10.00 hadde jeg 10cm åpning og vi kunne endelig starte pressfasen. Fasen jeg hadde gruet meg mest til skulle vise seg å bli den kuleste. Jeg presset når jeg fikk beskjed om det og pustet laboro når jeg skulle holde igjen. Utpressingen som jeg var sikker på skulle bli mest smertefull ble det motsatte og jeg slapp unna med ett par sting (som jeg også hadde hørt skulle gjøre SÅ VONDT, men som jeg ikke kjente noe av).

Klokken 10.25 kom lille Theodor til verden som stjernekikker, med bestemor Grethe som jordmor. Samboeren min var også helt fantastisk under fødselen. Frem til vi ble med på bootcamp for par visste han lite til ingenting om fødselsforløpet. Han visste heller ikke hva jeg hørte på når jeg lukket døren til soverommet og tok på headsettet. Alt dette ble han informert om på kurset og som han sier selv: «Det var da jeg fant roen, jeg visste hva som skulle skje og hva jeg kunne gjøre». Vi snakket også mye om på forhånd hvordan vi ønsket å ha det etter anbefaling fra jordmor. Som datter av kursholder ser jeg at jeg nok er litt inhabil. Men fra å gå fra å være en av de største skeptikerne til å glede meg til neste fødsel sier jo sitt. Misforstå meg rett, fødselen min var overhode ikke smertefri, men vi sitter begge igjen med en dritkul opplevelse og en følelse av en kontrollert og fin fødsel.