Forrige torsdag kom vår lille jente til verden - og jeg vil gjerne dele min fødselshistorie med deg (og alle som vurderer å ta kurset ditt).
Vi var på Bootcamp for par i januar - og allerede etter kurset følte jeg meg mye mer trygg og klar for å møte fødselen som lå fremfor meg. Men at dine metoder og undervisning skulle fungere så utrolig bra og bli så viktig for meg - det hadde jeg faktisk ikke trodd.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på når jeg egentlig merket at fødselen var i gang. Onsdag kveld merket jeg at jeg hadde vondt i magen og ubehag i korsryggen - men da det ikke var noen andre tegn til at fødselen var nært forestående så tenkte jeg ikke mer over det. Torsdag morgen våknet jeg og var ganske sliten i kroppen. Jeg sov lenge og ble deretter liggende i sengen med Netflix på iPad. Rundt kl halv fire begynner jeg å merke sammentrekninger som virket å komme regelmessig med lange pauser i mellom. Kl. fire gir jeg så samboer beskjed om at noe kanskje er på gang - men at han ikke trenger å skynde seg hjem eller få panikk. Jeg fortsetter med Netflix i sengen og puster meg gjennom ganske ukompliserte rier. Når samboer kommer hjem spør han om han skal legge seg ned med meg - men jeg synes det gikk så fint og tenkte at det kom til å bli nok av tid til Netflix og oxytocin boosting senere (lite visste jeg…!) - så jeg ba han heller rydde og støvsuge i leiligheten😂
Halv seks ble vi enige om å ringe føden for å gi beskjed om at jeg trodde fødselen var i gang. Vi var enige om at jeg skulle bli hjemme litt til da jeg følte riene var helt håndterlige. Jeg kan huske at jeg fikk en ri mens vi var i telefonen - men pustet meg igjennom den uten problemer. Etter dette følte jeg at ting tok seg opp - og Netflix ble fort forkastet til fordel for spillelisten jeg hadde laget til fødselen. Etterhvert ba jeg også samboeren min holde telling på riene og pausene. Det gjorde at jeg fikk konsentrert meg bedre om å møte hver rie med avspenning og laboro. Riene mine føltes ikke som de klassiske riene som ofte beskrives - de som bygger seg opp, når toppen og så fader ut. Mine rier var ganske rett på - for så å ha en lang nedtrappingsfase. Men det lærte vi jo også på kurset - rier kommer i alle former og fasonger. Og det kan jeg virkelig skrive under på.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har vært den flinkeste til å øve på laboropusten - og hvis jeg skulle gjort noe om igjen ville jeg trent enda mer på denne. De riene der pusten «satt» - så var teknikken virkelig smertereduserende. Men de gangene jeg kom for sent inn i rien, så var det vanskelig å hente seg inn igjen. Men jeg pustet så godt jeg kunne og opplevde at jeg hadde god kontroll på kroppen. Avspenningen var jeg bedre til - og jeg fokuserte hele tiden på å møte riene med åpen og avspent kropp og la rien gjøre jobben uten motstand.
Ca. kvart på åtte så jeg til samboer at nå var riene så vonde at jeg kunne tenke meg smertestillende. Vi ringte til føden og de ba oss komme inn. Jeg var såklart litt nervøs for at det egentlig var altfor tidlig, med tanke på hvor kort tid det var siden det hele hadde startet. Men vi begynte den strabasiøse ferden ned i bilen (3-4 rier bare der..!), bilturen og ikke minst turen fra bilen og opp til føden.
Kl. halv ni kom vi inn og jeg ble undersøkt av jordmor. Her har det skjedd ting sa hun, og informerte om at hodet stod godt ned og at jeg hadde syv cm åpning. Ikke verst for en førstegangsfødende sa hun! Jeg ville gjerne ha epidural, så hun skyndte seg å bestille dette.
Men anestesilegen var opptatt - og jeg forstod ganske fort på alle involverte at det nok var en sjanse for at vi ikke ville rekke epiduralen. Men jeg fikk faktisk ikke panikk eller ble urolig av det - jeg hadde fortsatt smertefri fødsel verktøyene - og jeg visste også at når vi bare kom til pressefasen (som ikke var langt unna) så skulle det nok bli bedre. Og den primære grunnen til at jeg ønsket epidural var for å få litt hvile mellom slagene - smerten var forsåvidt håndterbar. Så da anestesilegen stod på døren, hadde jeg full åpning og han måtte gå videre med uforrettet sak. Nå kjente jeg også den berømte trykketrangen - og det var deilig å endelig kunne gi etter for trangen som rev i meg. Da jordmor ga klarsignal for å presse merket jeg at vannet gikk i hva som føltes som litervis. Jeg fikk ikke det med meg - men vannet var misfarget og det var tegn på at babyen var stresset. Det ble derfor tilkalt lege og besluttet at hun skulle tas med vakuum. Jeg jobbet sammen med lege og jordmor og presset alt jeg kunne - og kl 21:30, en time etter ankomst på sykehuset, ble en frisk og fin jente født.
Selv om ikke alt ble som jeg hadde forberedt og forestilt meg (ingen koselig Netflixfase med partner, der hadde jeg mest behov for å være alene og fokusere og jobbe med riene) og ingen epidural - noe jeg hadde innstilt meg på, så kan jeg ikke annet enn å karakterisere dette som en drømmefødsel. Jeg var aldri redd, mistet aldri kontrollen, smertene var håndterlige og jeg hadde god forståelse for hvordan er fødsel forløper. Jordmor mente også at fokus på avspenning og å ta i mot - ikke kjempe i mot - riene kunne være noe av grunnen til at den første fasen hadde gått så raskt.
Til neste gang skal jeg øve MYE mer laboro - og reise litt hurtigere til sykehuset😅 Tusen takk for et fantastisk kurs - jeg har anbefalt det til alle jeg kjenner og vil fortsette å gjøre det. Jeg gleder meg til å komme til etterfødselskafe i Stavanger neste gang vi er der🥰