Kjære Ragna og Anja,
Jeg har bare et enormt behov for si tusen tusen TAKK! 

Takket være dere to - Anja gjennom boken og Ragna gjennom Bootcamp i Stavanger - fikk jeg og min kjæreste en helt fantastisk tredje fødsel.

Jeg ble igangsatt 2 uker før termin pga stort barn, og min største frykt var at hele fødselen skulle bli på drypp. Og det kunne fort ha skjedd dersom vi ikke hadde forberedt oss med Smertefri fødsel. Etter vannet var tatt forsvant hodet hans opp i livmoren igjen (det viste seg at det slett ikke var festet), og de regelmessige riene lot vente på seg. 

Men vi visste jo hva vi skulle gjøre for å få fart på riene igjen - så jeg spiste og hvilte, satt på ball og var i bevegelse, og min kjæreste masserte SP6 og vi var i det hele tatt et fabelaktig team! Riene kom og gikk, men ville ikke helt etablere seg. Men jeg fikk testet ut laboro-pusten i praksis, og den viste seg å holde alt den hadde lovet!

Jordmødrene (vi gikk gjennom 3 skift) var fantastiske - de leste fødebrevet mitt, de lyttet til ønskene våre og siden sønnen vår ikke viste noen tegn til mistrivsel i magen, ble vi etterhvert koblet helt fra CTG. De hadde fått klarsignal fra legen om å la meg og kroppen få jobbe i eget tempo, og vente med eventuelt drypp til neste morgen.

Riene etablerte seg sakte, men sikkert, og det var en enorm lettelse å kjenne hvor godt innarbeidet laboro-pusten viste seg å være. Jeg hadde ærlig talt ikke trodd det skulle fungere så godt, og jeg følte meg tidvis ganske dum der jeg lå og pustet og peste på sofaen der hjemme. Men det å ha en så konkret oppgave å fokusere på var gull - og det var faktisk smertefritt veldig lenge! Det var som om smerteterskelen hadde forflyttet seg, og jeg kjente at dette her kan jeg jobbe med lenge.

I tillegg hadde jeg pauser mellom riene denne gang! Siste fødsel var styrtfødsel med stormrier, så det å kunne snakke, spise (og drikke kaffe!) mellom riene var en ganske vill opplevelse. Jeg var med - i både hode og kropp!

Jeg pustet meg gjennom den ene rien etter den andre i prekestolen, og jeg opplevde en enorm ro over det hele - alle hadde god tid, kroppen fikk jobbe uforstyrret og vi tre der på fødestuen var et lag. Etterhvert som riene ble mer intense brukte jeg visualiseringene - og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få til. Igjen og igjen gikk jeg en rute i min barndomsgate, etterhvert dukket naboens hund opp og vi begynte å løpe om kapp - jeg vant HVER gang. 

Halebenstrykket vi lærte på kurs ble helt uunnværlig etter hvert, så min kjæreste måtte være tett på hele tiden. Og plutselig kjente jeg en forandring i hele kroppen - nå nærmet det seg! Jeg hadde ikke blitt undersøkt på mange timer, men jeg kunne kjenne at det ikke var lenge før nå og ba om å bli undersøkt. Vi var kommet til 8 cm, men han sto fortsatt høyt i bekkenet og jordmor ville prøve å sette noen nåler for å se om det kunne hjelpe ham å komme lenger ned. Jeg la meg i sideleie og jordmor satte nåler i føttene mine. Det tok ikke lang tid før jeg måtte hive tak om min kjærestes nakke, for nå kom sønnen vår! Jeg presset og pustet på jordmorsinstrukser - jeg skulle "puste ut hodet" som hun sa. Og det gjorde jeg! Jeg løftet ham selv opp til brystet - Magnus var født!

Så igjen: TAKK!
Jeg er dypt takknemlig og stolt overhva kroppen min (og hjernen min!) kan klare. 

Store klemmer fra Hedvig