Takk for at dere hjalp meg med å få mestringsfølelse og kontroll over situasjonen. Endelig føler jeg at jeg KAN føde!

Min mann og jeg var med på Bootcamp for par, og jeg vil gjerne dele min fødselshistorie med dere. Min første fødsel i 2018 var utmattende, jeg følte at jeg ikke hang med på hva kroppen min gjorde, og den etterlot meg helt utslitt. Da pressingen startet hadde jeg ikke noe å gi, det endte med sugekopp, og jeg satt igjen med en følelse av mislykkethet.

Jeg ønsket ikke en lignende opplevelse igjen, og derfor meldte jeg oss på kurset deres. Termin var 3. juni, så jeg hadde god tid til å øve meg på pusteteknikkene i forkant. Fødselen startet med rier på ettermiddagen 28. mai. Først nokså svake, men de tok seg raskt opp. Jeg fikk lagt storebror kl 19 mens jeg kjente at riene kom mer og mer regelmessig, og så bestemte mannen min og jeg oss for å spise litt for å være sikre på at vi ikke glemte det i løpet av kvelden – men vi var forberedt på en lang Netflix-fase. Vi trodde at vi kanskje måtte dra på sykehuset i løpet av natta, så vi holdt barnevakten informert.

I 21-tiden la jeg meg i badekaret, og fikk behov for å begynne med laboropusten for å komme meg gjennom riene. Jeg fikk slappet godt av mellom riene, og fokuserte på kjeve-skulder-hender og pusting mens de sto på. Riene kom nå med mindre enn fem minutter mellom, og varte i nærmere ett minutt. Vi ble enige med barnevakten om at hun nok bare kunne komme, selv om det kanskje drøyde litt før vi skulle på sykehuset. Jeg sto opp fra badekaret når klokka nærmet seg 22, og da var det som å slå på en bryter. Riene ble skikkelig intense, og kom nå med 2 minutters mellomrom. Barnevakten var heldigvis på plass, og mannen min ringte fødetelefonen mens jeg jobbet meg gjennom riene med pusten.

Vi kjørte innover, og jeg proklamerte at jeg kom til å be om epidural når vi kom frem, for dette var intense saker som jeg ikke kom til å orke i timevis. På grunn av corona var det meningen at jeg skulle gå opp på fødeavdelingen selv, og få sjekket fremgangen før mannen kunne komme. Da vi parkerte foran hovedinngangen var det såpass heftig at jeg så vidt rakk å gå noen skritt mellom riene. En forbipasserende anbefalte oss å ringe for å be noen komme og hente meg – noe som viste seg å være veldig smart. Jeg rakk tre rier i løpet av den korte rullestolturen på vei opp, og mannen fikk beskjed om å bare parkere bilen og komme etter. Som sagt så gjort, og da han kom opp til oss sjekket jordmor åpningen, som var 9 cm!

Jeg rakk å konstatere at smertestillende var utelukket mellom de intense riene, men da gikk det også utrolig raskt, så det var mulig å holde ut. Jeg følte at jeg taklet riene godt med pusten, så jeg ville ikke forstyrre med lystgassmasken. Jeg hadde uansett ingen effekt av lystgassen forrige gang. Mannen var fantastisk og husket hvilke tips han hadde fått på kurset, så han masserte korsryggen min uten å få beskjed om det. Jordmor tok vannet, og ikke lenge etter var pressriene i gang. Jordmor advarte om at hun kom til å be meg holde igjen og bare puste, og når det skjedde gikk det også overraskende greit å puste seg gjennom.

På 7 minutter med pressing var det lille vidunderet ute, klokken 23.17, 40 minutter etter at vi kom til sykehuset.

Jeg var i ekstase, det var virkelig en drømmefødsel!

Så ville ikke morkaka komme ut, og jeg måtte i narkose og mistet over 2 liter blod, men det gjorde ingenting for jeg var så utrolig fornøyd med hvordan fødselen gikk! Jeg gliser når jeg tenker på det, og gleder meg til å forhåpentligvis få oppleve det igjen! Takk for at dere hjalp meg med å få mestringsfølelse og kontroll over situasjonen. Endelig føler jeg at jeg KAN føde! 🙂

Turid Hellman-Skjær, andregangsfødende

Utpressingen som jeg var sikker på skulle bli mest smertefull ble det motsatte ….

og jeg slapp unna med ett par sting (som jeg også hadde hørt skulle gjøre SÅ VONDT, men som jeg ikke kjente noe av). Klokken 10.25 kom lille Theodor til verden som stjernekikker, med bestemor Grethe som jordmor.

Den 03.03.20 kom lille Theodor til verden. Det hele startet med vannavgang 02.00. Jeg hadde fått beskjed om at det kunne ta tid og prøvde å legge meg igjen. Dette var det bare å glemme! Kroppen min skrek av glede, spenning og nysgjerrighet – endelig skulle jeg få teste teknikkene jeg hadde trent på de siste 3 månedene.

Årene før jeg ble gravid ble jeg introdusert for smertefri fødsel. Jeg må være ærlig å si at jeg tenkte mitt da min mor kom hjem å sa hun skulle til Danmark og «kurses» i smertefri fødsel. Hadde hun mistet det helt? Det var da ingen som kunne ha en fødsel fri for smerter. Til en hver tid snakket hun med stort engasjement om disse fantastiske teknikkene gravide kunne benytte seg av for å få en god og kontrollert fødselsopplevelse. Jeg bablet alltid med og nikket da hun sa dette var noe jeg måtte prøve den dagen jeg ble gravid.

Dagen kom. Jeg ble gravid. Jeg ble også veldig interessert i å høre enda mer om disse fantastiske teknikkene min mor hadde skrytt så lenge om. Jeg leste Smertefri fødsel boken og forundret meg over alle fødselshistoriene som var så oppløftende. Det virket som jeg kunne trene meg til kontroll. Med idrettsbakgrunn og et litt for stort konkurranseinstinkt startet jeg å trene på teknikkene. Dette skulle jeg klare! Til tross for at jeg var drita lei av å høre min mors stemme så trente jeg. Hver dag. Jeg lukket meg inn på soverommet, la meg i sengen med headsett på og trente. Trente, trente, trente. Når vannet gikk 02.00 den 03.03.20 var jeg veldig glad for at jeg ikke sluttet å trene.

Riene startet rett på. Jeg hadde hørt at jeg nok ikke trengte å starte med pusteteknikkene med en gang, da riene i starten stort sett er overkommelige. Jeg måtte starte rett på. Jeg lå i sengen og pustet og pustet. Tenkte på hvor lav smerteterskel jeg måtte ha som måtte starte med laboro med en gang.To timer senere hadde jeg 4-5 cm åpning. Vi kjørte inn til sykehuset, kjørte laboro over en blomsterpotte med hovedinngangen og gidde klar beskjed til samboeren om at rullestolen kunne han sitte i selv. Jeg ble sjekket på nytt da jeg kom på fødeloftet. Her hadde jeg 7 cm åpning som raskt ble til 8cm. Jeg forberedte meg på en fødsel i soloppgang mens jeg sto i prekestol og pustet med utsikt over Stavanger. «Fokus», «fokus» sa jeg til meg selv når toppene ble som verst. Jeg følte fortsatt jeg hadde kontroll til tross for stormrier. Så stoppet det meste opp, bortsett fra riene.

En kant som hindret passasje gjorde at åpningen ikke ble noe større. Jeg ble mer og mer sliten. Det ble vanskeligere å holde «fokus». Kanten forsvant ikke. I denne perioden jobbet pusten på sprengi «pauser» og rier. Lystgassen som ønsker dype pust ble kastet i veggen, jeg fortsatte og puste laboro. Jeg kom meg så vidt over toppene og truet med å hoppe ut av vinduet om jeg snart ikke fikk epidural. Rundt klokken 08.00 fikk jeg dette.

Fra å puste laboroi både pauser og rier var det nå fantastisk å kunne få trekke pusten normalt i pausene. Smertene foran slapp taket og forflyttet seg bakover til enorm trykketrang. Fantastisk! Jeg fortsatte å kjøre laboro under riene, under pausene kunne jeg nå snakke og slappe litt av.

Flere var inne for å prøve å hjelpe til med passasje. Rundt klokken 10.00 hadde jeg 10cm åpning og vi kunne endelig starte pressfasen. Fasen jeg hadde gruet meg mest til skulle vise seg å bli den kuleste. Jeg presset når jeg fikk beskjed om det og pustet laboro når jeg skulle holde igjen. Utpressingen som jeg var sikker på skulle bli mest smertefull ble det motsatte og jeg slapp unna med ett par sting (som jeg også hadde hørt skulle gjøre SÅ VONDT, men som jeg ikke kjente noe av). Klokken 10.25 kom lille Theodor til verden som stjernekikker, med bestemor Grethe som jordmor.

Samboeren min var også helt fantastisk under fødselen. Frem til vi ble med på bootcamp for par visste han lite til ingenting om fødselsforløpet. Han visste heller ikke hva jeg hørte på når jeg lukket døren til soverommet og tok på headsettet. Alt dette ble han informert om på kurset og som han sier selv: «Det var da jeg fant roen, jeg visste hva som skulle skje og hva jeg kunne gjøre». Vi snakket også mye om på forhånd hvordan vi ønsket å ha det etter anbefaling fra jordmor.

Som datter av kursholder ser jeg at jeg nok er litt inhabil. Men fra å gå fra å være en av de største skeptikerne til å glede meg til neste fødsel sier jo sitt. Misforstå meg rett, fødselen min var overhodet ikke smertefri, men vi sitter begge igjen med en dritkul opplevelse og en følelse av en kontrollert og fin fødsel🥰

Kristin

Kurset i Smertefri Fødsel var for meg et skikkelig selvtilitsboost.

Når det virkelig gjaldt ga det meg en følelse av forutsigbarhet og kontroll. Minst like viktig hjalp det meg å gi slipp på alt det som ikke kan kontrolleres, men heller ha tillit til at kropp og jordmor fikse det. For en kontrollfreak som meg var dette kurset spot on.

Marit Moss-Iversen, førstegangsfødende.

Kurset Smertefri Fødsel ga meg en fantastisk fin innføring i konkrete teknikker for å føle mestring og ro under fødselen, og ikke minst ga det mannen min full kontroll på hva hans rolle var og hvordan han kunne bidra. Det var en stor bonus.

Jeg fødte 2 uker før termin og hadde en kjempeflott og utrolig god fødselsopplevelse. Jeg var avslappet og følte jeg jobbet sammen med kroppen. Laboropusten man lærer på kurset er helt unik og den hjalp meg gjennom de tøffe riene. Jeg hadde ikke behov for annen smertelindring. Det viktigste var likevel den mestringsfølelsen og kontrollen jeg følte det ga meg å være så godt forberedt.

Kaja Lossius Stangeland, førstegangsfødende.

Smertefri fødsel gjorde at jeg satt igjen med en helt RÅ fødselsopplevelse og en ubeskrivelig stolthet over egen innsats.

På forhånd gledet jeg meg virkelig til å føde. Jeg gikk inn i fødselen med all den kunnskapen jeg trengte for å føle meg trygg og for å kunne ta gode avgjørelser for meg selv og min baby. Puste- og avspenningsteknikkene gjorde riene overraskende håndterbare, slik at jeg ikke hadde behov for smertelindring og førte til at jeg under hele fødselen kjente på ro og kontroll.

Camilla Egeland, førstegangsfødende.