Meretes TVILLING-FØDSELSHISTORIE⁠💛⁠

Jeg ble lagt inn på Rikshospitalet på en torsdag for avlastning og vurdering av igangsettelse. Tvillingsvangerskapet mitt var veldig tungt på slutten så jeg var utrolig sliten og veldig glad for at det nå ble vurdert igangsettelse. Jeg fikk satt inn ballong fredag formiddag, som falt ut lørdag kveld. På grunn av kapasitetsmangel (var en annen tvillingfødsel lørdag kveld/natt) ventet de med å sette i gang med hormoner til søndag. Midnatt søndag skulle jeg ha ny dose med hormoner, men fikk igjen beskjed om utsettelse pga kapasitet.⁠⠀

Jeg gikk å la meg igjen i 1-tiden og brukte heller tiden på å hvile og øve meg på laboro-pust på kynnerne som jeg hadde fått etter hormonene tidligere på dagen. Kl 01:30 måtte jeg på toalettet. Jeg syns kanskje kynnerne hadde tatt seg litt opp og slo på rietelleren for å se om de var blitt mer regelmessige. I det jeg setter meg på toalettet begynner de plutselig å komme hyppigere, mer regelmessig og ta seg opp veldig i styrke. I løpet av 10 minutter gikk det fra sporadiske kynnere til rier på 1-1,5 minutt med et snaut minutts pause mellom.⁠⠀

Jeg fikk ringt etter jordmor, ble påkoblet CTG og det viste seg at jeg hadde kraftige rier (heldigvis, var litt bekymret hvis dette bare var kynnere 🙈😄). Hadde 4 cm åpning og vannet gikk på tvilling 1. Ble flyttet over på fødestue og fikk ganske raskt satt epidural, som gjorde at riene roet seg noe og jeg merket mindre til dem. Riene var allikevel så intense at jeg brukte laboro-pust og måtte fokusere på å slappe av i triggerpunktene. Det gjorde det så mye enklere å komme gjennom riene!⁠” ⁠

Tross en ganske heftig start med rier roet ting seg veldig ned og det tok nesten 10 timer før jeg nærmet meg 10 cm åpning og kunne begynne å trykke. Jeg hadde fått høre at man ved tvillingfødsler ble mer bundet til senga både fordi de vil ha kontroll på begge tvillingene og pga alle ledninger etc. Jeg så utfordringen med ledninger til CTG, epidural og mot slutten av åpningsfasen drypp.

Jeg hadde imidlertid et klart ønske (i fødebrevet) om å være mest mulig i bevegelse og ble så glad når jeg fikk lov til, og ble oppfordret til, både å stå, sitte på ball og stå på alle 4 i løpet av åpningsfasen. Jeg fikk til og med gått et par små turer.

Pressfasen på tvilling 1 var som tatt ut av øvingslydfilen på kurset og selv om jeg var førstegangsfødende var det så godt å kjenne igjen hvor vi var i forløpet og hva som skjedde.
Jeg nektet å tro jordmor når hun sa at jeg hadde født tvilling 1 uten en rift. Hun berømmet, og sa det skyldes, min evne til å følge hennes instrukser (presse når hun ba meg presse, bremse/puste laboro) når hun ba meg om det. Jeg berømmer igjen smertefri fødsel-kurset for akkurat dette hadde jeg jo øvd på de siste ukene og månedene og jeg skjønte veldig godt viktigheten av å gjøre som hun sa.

Så var tiden inne for å føde tvilling 2. Det skulle bli litt mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg for det hjalp lite at tvilling 1 hadde «banet vei». Tvilling 2 ville ikke komme ned i bekkenet, hun kom i et skråstilt seteleie og selv om jeg fikk mye riestimulerende fikk jeg ikke tilbake riene. Her ble pressteknikken fra kurset avgjørende, for som legen sa i etterkant; «du presset henne ut på ren og skjær vilje». Fikk også her skryt for måten jeg presset på og vil igjen gi æren til kurset og alle gangene jeg har øvd pressteknikk til veiledningsfilene. Tvilling 2 ble født etter 1 time og 10 minutter, de hadde egentlig en frist på 1 time på å få henne ut. Så heldigvis unngikk vi både tang og keisersnitt som de hadde begynt å forberede.

Hadde jeg kun født tvilling 1 ville jeg sagt det var en drømmefødsel, men med tvilling 2 ble det både en tøffere og mer intens fødsel enn jeg hadde håpet på. Desto mer glad for at jeg var så forberedt og at jeg kunne bruke kunnskapen min underveis i fødselen for tross alt så ble det en veldig bra fødsel både for meg og begge barna ❤️

Merete.

Martha fødte sitt andre barn i seteleie

Jeg reiste meg opp mot sengekanten og stod på knærne, for å få hjelp av tyngdekraften i tillegg.

Dette var min andre fødsel og jeg var utrolig spent. Fra første fødsel satt jeg igjen med en følelse av at jeg ikke «var flink til å føde». Første fødsel var en kaotisk og intens styrtfødsel og tok ca 1.5 time, hvor jeg fødte uten smertelindring.

Natten 22. mai våknet jeg rundt klokken 02:00 og kjente tendenser til rier. Det var fortsatt lenge mellom hver gang og de varte ikke lenge. Jeg ble liggende en stund i sengen og bare kjenne etter, mens jeg kjente pulsen økte noen hakk da jeg forstod at fødselen var i gang. Jeg begynte å repetere alle verktøyene jeg hadde lært på «Smertefri fødsel» inni meg. Når det ikke lenger var noe tvil om at dette var ordentlige rier vekket jeg mannen min og fortalte at jeg gikk ned for å ringe fødeavdelingen. Vår lille jente lå i seteleie, til og med etter forsøk på ytre vending, så derfor skulle jeg ringe inn tidlig. I tillegg gikk min første fødsel veldig raskt, så det var viktig at jeg tok kontakt tidlig.

Jeg fikk beskjed om å komme innover da jeg snakket med dem, da var det ca 3.5 min mellom hver ri. Vi reiste inn på sykehuset rundt 03:30 og på vei inn var det ca 3 min mellom hver ri. Det var først i bilen på vei inn til sykehuset at jeg tok i bruk noen av teknikkene vi hadde lært på kurset. Når riene kom lukket jeg øynene og fokuserte på avspenning i hender, skuldre og munn. Dette gjorde det mye lettere å komme gjennom riene.

Da vi kom inn på fødeavdelingen ble vi godt tatt i mot og jeg følte meg i trygge hender. Jeg ble undersøkt etter hvert og det ble konstatert at jeg hadde 3-4 cm åpning. Det ble samtidig bestilt blodprøver og epidural, da dette tydeligvis er vanlig prosedyre ved setefødsler. Epiduralen var det jeg hadde gruet meg mest til med hele fødselen, så jeg hadde bestemt meg for å bruke teknikkene vi lærte på kurset. Her brukte jeg også avspenningsteknikken og det gikk over all forventning.

Etter epiduralen var satt var det bare å vente på at riene skulle gjøre jobben sin og at vår lille skatt kom lenger ned med rumpa. Etter hvert fant de ut at hun satt i komplett seteleie, også kalt sete-fot. Jeg kjente at det bekymret meg litt, da jeg hadde sett for meg at hun lå i et standard seteleie med føttene opp mot kroppen. Men jordmødrene var utrolig flinke å trygge meg gjennom hele fødselen. Jeg repeterte inni meg hele tiden «Kroppen min er skapt for dette, dette klarer jeg», og dette hjalp meg å slappe av.

Etter hvert som riene tok seg opp fortsatte jeg å jobbe med teknikkene vi hadde lært, både avspenningsteknikken og pusteteknikken. Når riene var som verst klarte jeg ikke å slappe helt av i hender og skuldre, men jeg fokuserte ekstra mye på munnen – da jeg hadde lært at denne muskelen er koblet sammen med mormunnen.

Plutselig var det tid for pressing og jeg var skikkelig klar. Jeg reiste meg opp mot sengekanten og stod på knærne, for å få hjelp av tyngdekraften i tillegg. Jeg hentet frem alle krefter jeg hadde og gledet meg til å treffe den lille jenta vår. For å hente frem de ekstra kreftene jeg trengte fokuserte jeg på mitt eldste barn og all den styrken han gir meg. Dette hjalp meg mye gjennom pressefasen. Noe av det sprøeste med fødselen var at foten til Amanda kom ut først, og hang der en stund før rumpa og den andre foten kom ut. Etter 9 min, kl 09:58, var hun ute – til og med uten hjelp fra legene. Stemningen inne på fødestua var på topp og jeg kjente på en enorm mestringsfølelse. Ikke bare hadde jeg født et barn i seteleie, jeg hadde til og med kjent på en helt annen følelse av kontroll enn forrige gang.

Jeg er evig takknemlig for alt jeg lærte gjennom «Smertefri fødsel» og er overbevist på at kurset var mye av grunnen til at jeg taklet denne fødselen så godt som jeg gjorde. Jeg har helt klar hatt to vidt forskjellige fødsler, hvor jeg kjente mye mer på kontroll og mestring den andre gangen.

Martha.

Ida sin fødselshistorie

Jeg var så stolt at jeg trodde jeg skulle sprekke! Tenk at jeg skulle ha så god kontroll! 🙌🏼⠀


Kjære MamaStork❤

Vi var med på bootcamp for par i september og etter det følte jeg meg veldig klar for fødsel. Jeg hadde virkelig fått troen på at dette kom jeg til å mestre og jeg hadde til å med begynt å leke med tanken om å ta i mot babyen selv! Jeg øvde jevnt og trutt på pust, fokusvisualisering, avspenning og fikk med mannen på å øve fødestillinger, selv om vi følte oss litt rare der vi holdt på😆
Termindagen kom og sammen med den kom noen smerter i magen jeg aldri hadde kjent før. Smertene kom jevnt, men jeg var usikker på om det var rier, men hele tiden brukte meg laboropusten. Smertene gav seg på kvelden og jeg gikk til sengs. Neste morgen våkner jeg til de samme smertene, de kommer og går, men på ettermiddagen kommer de tettere og tettere, men likevel ikke tett nok. Slik fortsetter det fra fredagsettermiddag og gjennom hele helgen til søndag. Det ble ingen søvn, men laboropusten hadde jeg med meg hele tiden.⠀

Søndag ettermiddag kommer smertene regelmessig og tett nok til at jeg får komme inn på sykehuset. Jordmor ser at riene kommer og går, men hun syns jeg takler det så bra at hun venter med vagialundersøkelse fordi hun nok tror at jeg ikke har kommet så langt i fødsel. Jeg puster fortsatt laboro sånn som jeg har gjort de siste 3 dagene! Når hun undersøkelser meg har jeg 5-6 cm åpning. Hun ble skikkelig satt ut og beklager seg fordi hun ikke undersøkte meg med en gang, men at hun ikke hadde ventet at jeg hadde så mye åpning og fortsatt så god kontroll på pusten! Hun fortsetter å skryte av meg på vei opp på fødeavdelingen og til jordmor som tar i mot oss der. På fødeavdelingen får jeg samme reaksjon av jordmor – hun er virkelig fascinert over kontrollen jeg har etter så mange døgn med rier og så mye åpning som jeg har. Jeg var så stolt at jeg trodde jeg skulle sprekke! Tenk at jeg skulle ha så god kontroll!

Resten av fødselen gikk ikke som jeg hadde håpet. Jeg fikk ikke tatt i mot babyen min som jeg hadde gledet meg til. Det endte i hastekeisersnitt mandag morgen. Likevel sitter jeg igjen med en god fødselopplevelse!

Jeg er så takknemlig for at jeg lærte med metoden Smertefri Fødsel. For selv om det på ingen måte var smertefritt, var det håndterbart. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skulle klart å komme meg igjennom 3 døgn med rier uten å ha laboropusten, avspenning og fokusvisualiseringen å lene meg på ❤

Ida

Heges igangsatte fødsel

Jeg begynte nå å ta frem verktøysboksen fra Smertefri Fødsel: det er bare en muskelsammentrekning» og «slapp av i kjeve, skuldre, hender.

Klokken 19.00 den 27. Juni ble jeg satt i gang pga høye gallesyreverdier. Da jordmor var inne og sjekket åpningen var jeg «umoden», hun sa jeg ikke skulle forvente at noe skjedde ila natten, dette fikk meg til å slappe mer av og til å senke forventningene. Jeg gikk tilbake til hotellet og fikk en relativt god natts søvn.
Klokken 08.00 fikk jeg ny modningspille – nå inn munnen. Ingen endring i modningen, kun 2 cm. Men jordmor kunne se at jeg hadde begynt me sammentrekninger – jeg registrerte dette som liv, og ble litt høy på pæra, for disse modningsriene var jo «a piece of cake»…. Fikk nye modningspiller klokken 10 og 12, da riene fortsatt opplevdes likt. 12 sendte jeg Morten hjem fordi jeg ville hvile litt. Like etter begynte riene å komme hyppigere og var så pass vonde at jeg ikke klarte sove. Jeg begynte nå å ta frem verktøysboksen fra Smertefri Fødsel: «det er bare en muskelsammentrekning» og «slapp av i kjeve, skuldre, hender»

Kl 14 ble åpningen sjekket og igjen hadde jeg bare 2 cm… ny modningspille.
Morten kom kl 15. Det var vaktskifte og kl 16 begynte riene og bli så pass ubehagelige at jeg helst ikke ville snakke mens de pågikk. Jordmor kjekket åpning 2 cm… og jeg begynte å psyke meg ned. Kroppen slappet av hvorfor skjedde det ingenting ??????? Jeg ble litt sint og like etter jeg var blitt sjekket ble jeg uvel, irritabel og ganske utålmodig. Jeg prøvde å sitte på ball, men ble bare enda mer uvel da. Jeg la meg på siden i sengen og ringte på jordmor. Nå var jeg sikker på at jeg ville ha epidural. Jeg forklarte at jeg var blitt uvel, og lurte på når jeg kunne få epidural 🙈 jordmor sa jeg måtte vente til jeg var i aktivfødsel å tenkte nok jeg var en skikkelig crybaby. Jeg fikk noen varmeflasker og litt olje Morten kunne smøre med meg. Fra 16-17 begynte jeg å ta i bruk laboro pusteteknikken, som funket som bare det !!! Rett over 17 fikk jeg rietelleren på meg, og var helt i egen boble. Bare fokuserte på laboropusten. 17.40 bestemte jordmor seg for å sjekke åpningen, 6 cm!! Halleluja, det eneste jeg kunne si var nå vil jeg ha epidural ! Det skulle hun fikse.

Nå begynte jeg å telle ned rier jeg hadde igjen til jeg skulle få epidural.. riene kom oftere og jeg fortsatte med laboropusten, men begynte å bli svimmel fordi jeg ikke fikk pustet normalt før neste ri kom, så jeg prøvde å puste rolig men det var alt for vondt (så jeg sa noen stygge ord i hodet fordi jeg hadde lært denne fantastiske pusteteknikken, haha), så jeg bestemte meg for at jeg heller måtte svimle. Så ble smerten uutholdelig, kroppen begynte å skjelve og jeg mistet litt kontroll, kjeftet på Morten og sa jeg måtte ha epidural NÅ! Han ringte på jordmor, hun sa de holdt på å vaske et rom nede (fødebonanza på sus), så de skulle sette veneflonen oppe så fort som mulig. Jeg svarte ikke, men roet meg ned. Inn i bobla igjen, slappe av i hender skuldre og kjeve – PUST.
Plutselig følte jeg det. Presset dere har snakket om. Dinosaur-lydene som ville ut. Jeg så på Morten, «Hun kommer»! Mortens respons «Hæ? Komme hu»? Jeg:»hent jordmor «!!
I det Morten åpner døren kommer barnepleier, Morten: «Hu seie at ungen kommer» Barnepleier roper på jordmor og hun kommer springende. Jeg har lyst å presse, men tør ikke, jeg hadde jo nettopp 6 cm. Jordmor sier jeg har full åpning å bare kan presse. 6 gir og Lykke var ute på 8 min. Noen minutter over 18!! For en følelse 🤩 min første tanke var: Jeg fødte uten epidural ! Hurra !!!
Så var det full fest !

Jeg er sikker på at jeg aldri hadde overlevd uten å tenke på avspenningsteknikken og pusteteknikken! Jeg skulle bare aldri psyket meg ut! Det var mye mer intensivt denne gang, men jeg hadde valgt denne fødselen fremfor første uten tvil ! Kroppen kom seg mye raskere. Det var så rått når pressriene kom ! De var ikke vonde engang !! Kroppen gjorde jobben og det var akkurat det jeg ville føle! (Bare trodde jeg skulle dø minuttene før). Så fra 16-18 gikk jeg fra 2 cm til fødsel 😏 men nå er hun her og smertene er glemt og jeg sitter igjen med følelsen jeg hadde etterpå: at jeg var tidenes superkvinne 🙌🏼💪🏼 takk for hjelpen og forberedelsene !

Marie fjerde fødsel, hvor hun endelig fikk redskapene til å føle kontroll og til få en god fødselsopplevelse.

Kjære Ragna og Grete,

Da jeg var på Bootcamp i august, så gikk vi gjennom en øvelse med fokusvisualisering. Ragna satte på musikk og guidet oss gjennom øvelsen.
Det var opp til oss selv hvilke bilder, ord eller lyd vi ville bruke til visualiseringen. Det ble en sterk opplevelse for meg. De bildene jeg fikk opp i hodet på denne øvelsen var det jeg senere brukte som fokusvisualisering i fødsel, og det jeg øvde på når jeg var hjemme og brukte lydfilene i forkant.

Jeg delte ruten i tre deler, som en rie kan være – starten, toppen og slutten. Når rien begynte så jeg for meg at jeg tok på meg skoene og gikk ut døra. Jeg går ned tre trappetrinn og videre ut av gården og opp en bakke. Den er overkommelig og ikke så lang.
Jeg kommer opp på veien. Her er det flatt. Jeg går over veien og videre på fortauet på den andre siden. Jeg tar til venstre gjennom et stengsel inn på en liten sti. Her begynner andre delen, der hvor rien er på det mest intense. Stien jeg går på er en bratt bakke oppover. For å få hjelp opp denne bratte bakken, så jeg for meg mine to døtre på 7 og 10 år som gikk foran og leide meg i hver sin hånd og heiet meg frem: “Kom igjen mamma, du er god, snart er du på toppen”. Det kom noen tårer på boot-campen da disse bildene dukket opp hos meg.
På toppen av bakken ser jeg at mannen min står med sønnen vår på 3 år og den nyfødte gutten vår i armene sine. Han smiler mot meg.
Å se de på toppen av bakken mens jeg jobbet på det mens intense, samtidig som døtrene mine heiet og leide meg oppover var utrolig motiverende.
Når jeg kommer på toppen gir mannen min meg babyen. Den siste delen går vi videre alle sammen på den flate stien.
Veien ender ved barnehagen.

Ruta jeg brukte var altså den veien jeg og gutten min går hver dag frem og tilbake til barnehagen. Dette tenkte jeg på hver dag når vi gikk denne ruta. Magen ble større og større og den bakken ble bare tyngre og tyngre å gå.
Jeg merket meg hvilke hekker det var langs stien, farger på gjerdene, kvister og greiner på bakken, steiner, hus, alle slags små ting som jeg memorerte i hodet. Jeg merket meg hvor mange striper det var på fotgjengerovergangen, hvor mange skritt jeg brukte fra trappa og gjennom gården. Hvor mye krefter jeg brukte opp den første bakken sammenlignet med den bratte bakken inne på stien. Alt dette festet jeg med ved, slik at visualiseringen skulle være så ekte som mulig for meg, når jeg senere på dagen skulle øve med lydfilene.
Dette gjorde at fokusvisualiseringen ble veldig reell, og noe jeg visste jeg brukte energi og krefter på, både når jeg gikk ruta når jeg leverte og hentet 3-åringen, og når jeg øvde på det i hodet med lydfilene.

Da fødselen startet en torsdag kveld/natt, så tok det litt før jeg trengte å bruke visualiseringen. De første par timene trodde jeg vel at det var kynnere, så jeg klarte meg fint med bare laboro-pust. Men da klokka var 02 og det bare hadde tatt seg opp, så var det på tide å starte med fokusvisualisering. Og den brukte jeg på hver eneste rie. Hver gang det kom en ny, tok jeg på meg skoene, gikk ut døra og begynte jobbingen, kombinert med laboropust; 6 korte og en lang som ble rytmen jeg fant etterhvert. Jeg tror jeg hadde ganske heftige rier i og med at jeg ikke klarte mere enn 6 korte før jeg trengte en lang utpust på å hente meg inn igjen.
Men jeg kan ikke huske at jeg tenkte at “dette er vondt” en eneste gang.
Jeg gjorde bare det jeg hadde øvd på, igjen og igjen og igjen.
Visst ble det heftigere og heftigere. Men jeg kjente det bare som at bakken ble tyngre å å gå, og at de to jentene mine dro meg med oppover

Det skal være sagt at gutten vår ble født kl.04:22, så en lang fødsel var det ikke. Men uten teknikkene fra smertefri-fødsel kurset så hadde jeg vært i panikk fra kl.02, spent opp i kroppen på hver rie, samtidig som jeg hadde tatt lange og dype innpust (som jo bare gjør vondt) med et anstrengt ansikt. Det er dette jeg nå har klart å forandre på. Ingen kurs eller jordmødre jeg har hatt tidligere har kunnet gi meg disse redskapene som jeg har trengt. Ingen har vist hvordan man skal puste i en rie, eller hvordan kroppen skal reagere. Det kan jeg nå. Og jeg er så glad for at min fjerde fødsel, mest sannsynlig den siste, ble en god opplevelse.
Det trengte jeg.
Mye av svangerskapet var det eneste jeg tenkte på “hvordan skal det gå i fødselen denne gangen? Det er jo så fryktelig vondt, hver gang tror jeg at jeg omkommer av smerte, jeg orker ikke det en gang til. Det er helt forferdelig”

Jeg måtte google meg frem til hjelp og fant smertefri-fødsel boka. Den kjøpte jeg på Finn. Så fant jeg intro-kurset som var gratis på nett. Etter dette så fikk jeg troen og meldte oss på og betalte uten å si noe til mannen min 😉
Jeg visste at dette var udiskuterbart for meg. Jeg måtte bare finne ut mer av hva det var og se om det kunne hjelpe meg. Heldigvis ble mannen min med. Hans opplevelse av forrige fødsel var at det gikk jo ganske så fint. Men når jeg har spurt ham om denne, så sier han at det har vært tydelig at jeg har gjort noe annerledes, og han trengte ikke å hente meg inn igjen eller få meg ut av panikk. Jeg gjorde jobben helt selv og klagde ikke en eneste gang.

Så jeg er veldig glad for at dere finnes og ikke minst at dere holder til i Stavanger. Håper resten av landet også får sjangsen etterhvert, for alle kommende mødre burde få muligheten til å lære seg å føde.

Hilsen Marie, mamma til fire♥️

Camillas tredje fødsel: Det ble ikke mange pressriene før vår lille stjernekikker kom til verden – tatt imot av mamma selv! 💪

Mestringsfølelsen sprengte alle grenser. “Fantastisk, fantastisk” var det som kom ut av meg.

Barn nummer tre på vei. Spenning. Sommerfugler. Bekymringer – men mest av alt glede. Med tidligere fødsler i bagasjen som ikke helt endte som vi hadde håpt på, med blant annet fastsittende placenta, massive blødninger, rutinesvikt og narkose på mammaen etter fødsel. Men, alle gode ting skal jo være tre?

Selv med all vår bagasje følte jeg og mannen min oss godt rustet og var begge to klare for en fødsel nr.3 takket være Ragna fra Mamastork som hadde fulgt oss siden første graviditet. Hun kjente oss godt etter flere samtaler med bearbeiding av tidligere opplevelser – hun var vår største støttespiller. Denne gang var vi også så heldige å få sjansen til å delta på fødselsforberedende kurs med “Smertefri Fødsel” i regi av Mamastork, som akkurat hadde startet opp. Vi var spent på å bruke redskapene vi denne gang hadde med oss fra kurset. Avspenning, visualisering og pusteteknikk. Vi hadde deltatt sammen på bootcampen for par og var derfor veldig trygge på den jobben vi visste var i vente.

Grunnet mine tidligere komplikasjoner var det bestemt at jeg skulle induseres og Ragna var betryggende ved vår side. Tablettene ble inntatt og kroppen begynte gradvis å gjøre seg klar. Riene begynte stille og rolig og tok seg etterhvert opp i kraft, i takt med at tablettene ble inntatt. Vi pratet, lo, slappet av og gikk tur. På et tidspunkt var det vanskelig både for jordmor og meg selv å si noe om hvor jeg var i fødselsforløpet. Var det egentlig behov for flere tabletter? Samarbeidet med riene gikk så fint at jeg ikke følte at de var så voldsomme, men ut fra hyppigheten var det likevel klart at lillesøster var på god vei. Fødselen til vår datter skulle bli i dag. Jeg stod på gulvet, godt lent mot min mann. Skuldrene var senket, kjeven og håndflatene åpne. Dette ble bare gjort instinktivt. Ikke noe jeg tenkte på, alt bare gikk sin gang, slik jeg hadde øvd så mange ganger på. Laboropust. Det var deilig å merke at kroppen bare visste hvordan den skulle håndtere smerten.

Fra tidligere fødsler visste jeg at jeg kom til å komme til et punkt der panikken trenger seg på og har lyst til å ta overhånd. Derfor hadde jeg laget min egen lille visualisering som jeg og mannen min hadde gått gjennom på forhånd. Vi ble enige om et lite ord han kunne si dersom jeg mistet fokuset. Det skal sies at min mann er den fødte skeptiker, men etter selv å ha deltatt på kurset, så også han nytteverdien i dette opplegget.

Vannet gikk plutselig spontant på toalettet og jeg merket at laboropusten automatisk gikk raskere. 6cm åpning. Siste delen skulle nytes i badekaret. Taklyset var av, mens kubbelysene og favorittmusikken var på. Her skulle oxytocinet få utfolde seg!

I badekaret ble riene kraftigere. Det var godt å kjenne at jeg hadde kontroll. Riene var mine. Det ble ikke mange riene i badekaret før jeg kjente at det begynte å presse. Dette er vel altfor tidlig?! Et øyeblikk streifet tanken om at dette ble for heftig dersom det skulle være slik i noen timer til, opp mot 10cm. Som forutsett; panikken banket på i et lite øyeblikk. Mannen min fikk meg konsentrert igjen. Han trengte bare å si ordet. Min visualisering gikk på repeat sammen med riene. Det presset stadig på og jeg pusta laboro som aldri før. Jeg er selv i dag overrasket over hvor raskt denne pustingen kunne foregå. Men for et hjelpemiddel! Smerten avtok til raskere jeg pustet. Ny sjekk ble gjort. Full åpning allerede!

Fikspunktene var ikke lenger avslappet. Haka var nå bøyd ned mot brystet og hendene knyttet godt rundt håndtakene på fødekrakken. Det ble ikke mange pressriene før vår lille stjernekikker kom til verden – tatt imot av mamma selv! 💪 Mestringsfølelsen sprengte alle grenser. “Fantastisk, fantastisk” var det som kom ut av meg. Jeg tror til og med at jeg lo litt. Og ut kom også denne gang placenta, helt av seg selv..! Jeg var overlykkelig. Jeg ER overlykkelig. Det var stor jubel inne på fødestuen. Vi var alle lettet. Veneflonene kunne bare seponeres og medikamentene som lå klar på rekke og rad kunne fint ryddes bort.

Tenk at alt skulle gå så knirkefritt denne gang. Tenk å bare få nyte tiden etterpå med den lille oppå brystet. Dette var en ny opplevelse og vi er evig takknemlige over å ha fått akkurat denne opplevelsen.

Alle gode ting er virkelig tre 💜 Og til dere som selv har hatt komplikasjoner med fastsittende placenta både en og to ganger, eller har hørt mye negativt om igangsetting – det trenger så absolutt ikke bli likt neste gang 🙌

Stor takk til Mamastork som har tatt med seg konseptet med “Smertefri fødsel” til Norge! Selv som 3.gangs fødende var dette til stor hjelp. Og hvis akkurat du er en av dem som må igangsettes og har hørt mye negativt om det; legg det vekk. Ikke bekymre deg på forskudd. Din fødsel kan også bli minst like magisk som min.

Camilla

Fra fødselsangst til mestring – Lenas første fødsel:

Etter 3 kvarter med pressrier (samt mange pauser), plopper det en bebis ut av meg og opp på brystet mitt og jeg bare «whaaaaaaat?!» Jeg var ikke i et romantisk gråte-øyeblikk. Jeg var i et sånt «Jeg kan ikke tro at jeg har født og at det gikk så lett»-øyeblikk. Mannen var kjemperørt og det var sykt kult!

Siden jeg skjønte som lita jente at det var damer som måtte føde barn, har jeg gruet meg til den dagen jeg skulle føde. Jeg har til og med vurdert å ikke få barn pga denne angsten for fødsel og det som hører med. Derfor er det så rart og så utrolig fint å kunne sitte igjen og helt ærlig si at min fødselsopplevelse var fin! Hyggelig, til og med. Kul, rå, litt morsom, faktisk.

Jeg har slitt med panikkangst fra jeg var en liten jente, så det at jeg heller aldri var redd gjennom fødsel.. aldri gikk i panikk.. Det er et mirakel for meg. Men jeg hadde forberedt meg. Mannen hadde forberedt seg. Vi jobba så godt sammen. For det var jo en jobb!

Jeg går den fredagen, 3. April, med menssmerter av og på. Små. Tulle-smerter. Som sikkert ikke betyr noen ting. Hvertfall ikke når JEG syntes de er så lette å takle.. for JEG har jo så lav smerterskel. De blir mer og mer regelmessige. Og jeg kjenner igjen at de kommer, har en liten «topp» og avtar raskt. Som en rie. Men dette kan IKKE være rier, fordi JEG tåler jo ingenting! Rier må være mye mye verre.

Mannen begynner å «time» disse tulle-riene med appen sin, og jeg himler litt med øynene. Øynene hans glitrer. Han er så klar for at det skal skje noe. Jeg sier til han at han må ikke bli skuffa hvis dette bare er noe tulle-greier. Ca ved midnatt ringer vi føden, mest pga mannen. Jeg tenker at dette ikke er fødsel på gang. Og riktignok er også føden sikre på at dette ikke er noe å haste med. «Men bare ring igjen hvis det tiltar i styrke».

Vi prøver å legge oss og slappe av, men disse «tulle-riene» er litt slitsomme og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg begynner med pusteteknikken og avspenningen fra smertefri fødsel. Det tar litt tid å komme inn i en god rytme og i det hele tatt finne avslappende stillinger å gjøre det i, men det går seg fort til.

Nå ringer vi føden igjen. Siden jeg skjelver en del mellom riene. Jeg begynner å tenke at det kanskje er rier. Men jeg er fortsatt ganske sikker på at dette må være en veldig barnslig variant, for det er overkommelig som bare det. Spesielt med pusteteknikken.

Føden er tydelig på at det er mye mulig vi blir sendt hjem igjen hvis vi kommer, og det er jeg fullt klar over og nærmest forventer. Men vi drar.

Når vi kommer til undersøkelse, er riene relativt tette. Mannen hjelper meg under hver eneste rie til å fokusere på «kjeve, skuldre, hender» og jeg gjør med pusten som jeg har øvd hver kveld i flere uker. Jeg går rett på jobb for hver rie. Det er så bra for meg med dette fokuset. Det gjør at jeg aldri blir redd. Og jeg tenker mye på «pause» for det er mye pause i en fødsel også!

Jordmor undersøker. «Du har 6 cm åpning! Gratulerer», hun er overrasket. Det er vi også. Jeg hadde jo ikke tenkt å føde nå. Men det får vi se på. Vi forholder oss til det senere, tenker jeg.

Selv om jordmor sier at dette klarer jeg fint uten smertestillende, og at jeg kan være i badekar og føde der hvis jeg vil, kjenner jeg at jeg hadde forberedt meg veldig på å kunne ta det liiiitt chill og ha epidural. Så jeg får det.

Ved neste undersøkelse er det full åpning. Riene er tette nå, og de er jo ganske heftige, men de er overkommelige og mannen er med og hjelper meg, så jeg føler ikke jeg gjør dette alene.

Epiduralen funker så bra. Jeg kan slappe litt lengre av om gangen. Yes! Mer pause. Jeg elsker pause! Jeg sier det en del også. Får i meg litt cola og en liten bit med kvikk lunsj. Så må vi vente litt på lille bebis sitt hode.

2 timer senere, i et hyggelig føderom på Ahus, med en veldig tilstedeværende jordmor, utsikt mot stjerneklar himmel som etterhvert blir soloppgang, så kommer hodet til bebis i riktig posisjon.

Nå begynner pressingen. Og det er så overkommelig alt sammen. Det er hardt arbeid, men det er så fin stemning, det er pauser i fleng og det er til og med en del humor. Jeg får til og med vite litt om jordmor som er fra Finland. Hun er så fin og rolig og tilstedeværende.

Etter 3 kvarter med pressrier (samt mange pauser), plopper det en bebis ut av meg og opp på brystet mitt og jeg bare «whaaaaaaat?!» Jeg var ikke i et romantisk gråte-øyeblikk. Jeg var i et sånt «Jeg kan ikke tro at jeg har født og at det gikk så lett»-øyeblikk. Mannen var kjemperørt og det var sykt kult! Og det var så fint å endelig høre stemmen til vår lille Anniken. Hun lagde de fineste lydene jeg noen gang har hørt!

Ikke én eneste gang tenkte jeg på korona under fødsel. Jordmødrene var så fine og omsorgsfulle både før, i mens og etterpå. 1000 poeng til fødeavdelingen på Ahus. Og 1000 poeng til meg for sykt bra arbeid. 1000 poeng til mannen som var involvert hele veien (vi var nemlig på bootcamp i smertefri fødsel sammen!) og han trivdes med å kunne hjelpe til hele tiden også.

Pusteteknikken var spesielt viktig for meg. Den gjorde at alle riene ble en jobb og jeg visste hvordan den jobben så ut hver gang. Selv om det var forskjellig styrke. Jeg fikk ikke til å spenne av så mye som jeg trodde jeg skulle få til. I hver rie spente jeg både kjeve og skuldre. Men i hver rie, minnet mannen meg på det, og selv om jeg ikke spente helt av, så fikk jeg fokus på de områdene og det hjalp. Så det var godt å oppleve at det trengte ikke å være helt perfekt for å fungere veldig bra.

Jeg er glad for å kunne være «en av dem» som helt oppriktig kan si at fødsel er fett! For en opplevelse! For en mestringsfølelse! Dette kommer jeg sikkert til å gjøre igjen.

Elines andre fødsel etter en traumatisk første fødsel: Kunne snakket i evigheter om opplevelsen, kjenner bare på en veldig takknemlighet. Spesielt da fødselsopplevelsen har så mye å si for det veldig emosjonelle 4. trimester.

Jeg benytter en ledig (og foreløpig stille stund 😉 ) til å fortelle deg om min fødselsopplevelse. Den er litt lang og håper det er ok. Følte for å dele med deg grunnet reisen du har fulgt meg på fra forrige fødsel, våre samtaler opp til denne fødselen og Smertefri Fødsel kurset.

Jeg var spent på fødsel da baby var målt til å være stor (4,3kg), men i stedet for å stresse mtp på ny rift prøvde jeg heller å lede tankene i retning av «selvfølgelig klarer kroppen min det». Fredag merket jeg at noe var på gang med stadig økende kynnere. Jordmor kontroll konstanterer slim, modenhet og at barnet lå så langt nede at hun kjente skuldrene. Ingen åpning og jeg ville heller ikke hun skulle provosere åpning, jeg trodde på kroppen. Her mente jo svigermor de burde provosere og mamma at jeg burde bli satt i gang. Mannen og jeg fylte godt opp på oxytocin-kofferten med restaurantbesøk og filmkveld hjemme, var jo tross alt Valentines Day!

Gikk til sengs rundt 23 spent på om dette kom til å ta seg opp, begynte allerede her å danne meg et mentalt bilde av reisen kroppen skulle ut på. Jeg ga meg hen til kroppen. Det rare her er at jeg tar to rier i drømme tilstand (klarte å være så avslappet) før jeg våkner og innser- dette skjer!

Klokken 03 lørdag 15.februar satte riene i gang for fullt 6 dager over tiden, noe som er likt fra mitt første svangerskap. Jeg ber mannen tappe i badekaret. Han tapper i varmt vann, og tenner 1 stearinlys. Jeg tar rier og mannen serverer nystekt pizza og brus! 🙂

Jeg blir liggende i badekaret frem til 06, kjører full laboropust, fokus på fix punkter med god hjelp fra mannen og i full Ina May Gaskin stil hører jeg meg selv si «jaaaa» mellom pustingen og «stor tunnel» (dette har jeg ledd av i ettertid), men helt utrolig å se hvordan det mentale arbeidet kicket inn.

06.10 overbeviser mannen min meg om å ringe Fødetelefonen da riene er lange og kommer tett. Jeg ringer selv og må gi fra meg telefonen to ganger for å hente meg inn med pust og får beskjed om å komme med en gang. Jeg er helt rolig, og har det ikke travelt. Klarer nesten ikke tro det skjer enda. Kjenner jeg uten problem kunne blitt hjemme lengre (for en forskjell fra sist). Men mannen begynner å bli litt vill i øynene og minner meg om venninna vår som fødte på badegulvet. Fremdeles er jeg helt rolig og tillater meg tid til å ta på litt vannfast mascara.

Spent drar vi innover, denne gangen stopper ikke riene som sist og det jobbes på gjennom turen fra huset helt opp på fødeloftet. Vi ankommer klokken 07 og jeg som var redd for ingen åpning får beskjed jeg har 4 cm. Fødestuen er ikke klar, så jeg ber om prekestol, ball og lyset av på undersøkelsesrommet. Jeg blir tatt i mot av en dansk jordmor, som jeg opplever
som varm, trygg og imøtekommende. Jeg går i badekaret med en gang, men blir kun 15 min da jeg merker fort på pressetrang og vi blir enige om at jeg skal opp og føde på siden for at hun skal klare å støtte godt i mot.

Kroppen når raskt 10 cm. Dette er en så enorm forskjell fra sist, da alt stoppet opp. Under denne delen av fødselen hadde jeg faktisk din stemme i hodet og noen ord du sa til meg første gang vi møttes. Da du så på informasjonen fra forrige fødsel om hvor fort det gikk på slutten av sist fødsel sa du; «din kropp kan føde!!».

Dette mantraet fulgte meg gjennom fødsel:)

Nå kjente jeg på krefter som en storm i havgapet jeg var fanget i. Igjen, det var bare dette bildet som plutselig dukket opp. Store blåsvarte bølger og meg i en liten robåt med en gul! hatt på. Jeg rodde i takt med ordene «min kropp kan» mens jeg kjørte full laboropust og hadde tydelig dialog med jordmor hele veien.

Som jordmor sa i etterkant, hun kunne lett ha latt meg føde 30 min tidligere. Her var det knallhard jobbing, jeg skulle ikke presse-bare puste ungen ut. Ny jordmor kom for å holde foten min, hun tok rollen som barnepleier (hun hadde med deg under sin fødsel). 5 ganger talte jeg hodet som gikk inn igjen. Det var så intenst mentalt arbeid og fokus på pust at jeg blir svimmel ved tanken.

Jordmødrene støttet kjempegodt med pusten og jeg fikk beskjed av Cecilie (som formulerte seg på en herlig dansk måte jeg ikke klarer å gjengi her), men som gikk ut på følgende:
Hun var overbevist om at jeg aldri hadde klart jobben på slutten med å bremse fødsel hadde det ikke vært for Smertefri fødsel kurset.

Klokken 09.49 kom Kristian August til verden. 54 cm og 4360g! og jeg fødte helt naturlig på fødeloftet kun ved hjelp av pust. Det er noe av det heftigste arbeidet jeg har gjort i mitt liv og i etterkant er jeg nesten litt sjokkert over at jeg ikke fikk panikk på slutten. Jeg klarte det, mestringsfølelsen er ubeskrivelig.

Fra tanker om keisersnitt, til Føden i 1.etg og hvertfall epidural til «Smertefri Fødsel» på fødeloftet!

Jordmoren sa at hun opplevde meg som trygg under hele fødselen, og veldig tydelig på hvordan jeg ville ha det. Jeg styrte fødselen, jeg styrte denne lille båten i havgapet.

Eline

Takk for at dere hjalp meg med å få mestringsfølelse og kontroll over situasjonen. Endelig føler jeg at jeg KAN føde!

Min mann og jeg var med på Bootcamp for par, og jeg vil gjerne dele min fødselshistorie med dere. Min første fødsel i 2018 var utmattende, jeg følte at jeg ikke hang med på hva kroppen min gjorde, og den etterlot meg helt utslitt. Da pressingen startet hadde jeg ikke noe å gi, det endte med sugekopp, og jeg satt igjen med en følelse av mislykkethet.

Jeg ønsket ikke en lignende opplevelse igjen, og derfor meldte jeg oss på kurset deres. Termin var 3. juni, så jeg hadde god tid til å øve meg på pusteteknikkene i forkant. Fødselen startet med rier på ettermiddagen 28. mai. Først nokså svake, men de tok seg raskt opp. Jeg fikk lagt storebror kl 19 mens jeg kjente at riene kom mer og mer regelmessig, og så bestemte mannen min og jeg oss for å spise litt for å være sikre på at vi ikke glemte det i løpet av kvelden – men vi var forberedt på en lang Netflix-fase. Vi trodde at vi kanskje måtte dra på sykehuset i løpet av natta, så vi holdt barnevakten informert.

I 21-tiden la jeg meg i badekaret, og fikk behov for å begynne med laboropusten for å komme meg gjennom riene. Jeg fikk slappet godt av mellom riene, og fokuserte på kjeve-skulder-hender og pusting mens de sto på. Riene kom nå med mindre enn fem minutter mellom, og varte i nærmere ett minutt. Vi ble enige med barnevakten om at hun nok bare kunne komme, selv om det kanskje drøyde litt før vi skulle på sykehuset. Jeg sto opp fra badekaret når klokka nærmet seg 22, og da var det som å slå på en bryter. Riene ble skikkelig intense, og kom nå med 2 minutters mellomrom. Barnevakten var heldigvis på plass, og mannen min ringte fødetelefonen mens jeg jobbet meg gjennom riene med pusten.

Vi kjørte innover, og jeg proklamerte at jeg kom til å be om epidural når vi kom frem, for dette var intense saker som jeg ikke kom til å orke i timevis. På grunn av corona var det meningen at jeg skulle gå opp på fødeavdelingen selv, og få sjekket fremgangen før mannen kunne komme. Da vi parkerte foran hovedinngangen var det såpass heftig at jeg så vidt rakk å gå noen skritt mellom riene. En forbipasserende anbefalte oss å ringe for å be noen komme og hente meg – noe som viste seg å være veldig smart. Jeg rakk tre rier i løpet av den korte rullestolturen på vei opp, og mannen fikk beskjed om å bare parkere bilen og komme etter. Som sagt så gjort, og da han kom opp til oss sjekket jordmor åpningen, som var 9 cm!

Jeg rakk å konstatere at smertestillende var utelukket mellom de intense riene, men da gikk det også utrolig raskt, så det var mulig å holde ut. Jeg følte at jeg taklet riene godt med pusten, så jeg ville ikke forstyrre med lystgassmasken. Jeg hadde uansett ingen effekt av lystgassen forrige gang. Mannen var fantastisk og husket hvilke tips han hadde fått på kurset, så han masserte korsryggen min uten å få beskjed om det. Jordmor tok vannet, og ikke lenge etter var pressriene i gang. Jordmor advarte om at hun kom til å be meg holde igjen og bare puste, og når det skjedde gikk det også overraskende greit å puste seg gjennom.

På 7 minutter med pressing var det lille vidunderet ute, klokken 23.17, 40 minutter etter at vi kom til sykehuset.

Jeg var i ekstase, det var virkelig en drømmefødsel!

Så ville ikke morkaka komme ut, og jeg måtte i narkose og mistet over 2 liter blod, men det gjorde ingenting for jeg var så utrolig fornøyd med hvordan fødselen gikk! Jeg gliser når jeg tenker på det, og gleder meg til å forhåpentligvis få oppleve det igjen! Takk for at dere hjalp meg med å få mestringsfølelse og kontroll over situasjonen. Endelig føler jeg at jeg KAN føde! 🙂

Turid Hellman-Skjær, andregangsfødende

Utpressingen som jeg var sikker på skulle bli mest smertefull ble det motsatte ….

og jeg slapp unna med ett par sting (som jeg også hadde hørt skulle gjøre SÅ VONDT, men som jeg ikke kjente noe av). Klokken 10.25 kom lille Theodor til verden som stjernekikker, med bestemor Grethe som jordmor.

Den 03.03.20 kom lille Theodor til verden. Det hele startet med vannavgang 02.00. Jeg hadde fått beskjed om at det kunne ta tid og prøvde å legge meg igjen. Dette var det bare å glemme! Kroppen min skrek av glede, spenning og nysgjerrighet – endelig skulle jeg få teste teknikkene jeg hadde trent på de siste 3 månedene.

Årene før jeg ble gravid ble jeg introdusert for smertefri fødsel. Jeg må være ærlig å si at jeg tenkte mitt da min mor kom hjem å sa hun skulle til Danmark og «kurses» i smertefri fødsel. Hadde hun mistet det helt? Det var da ingen som kunne ha en fødsel fri for smerter. Til en hver tid snakket hun med stort engasjement om disse fantastiske teknikkene gravide kunne benytte seg av for å få en god og kontrollert fødselsopplevelse. Jeg bablet alltid med og nikket da hun sa dette var noe jeg måtte prøve den dagen jeg ble gravid.

Dagen kom. Jeg ble gravid. Jeg ble også veldig interessert i å høre enda mer om disse fantastiske teknikkene min mor hadde skrytt så lenge om. Jeg leste Smertefri fødsel boken og forundret meg over alle fødselshistoriene som var så oppløftende. Det virket som jeg kunne trene meg til kontroll. Med idrettsbakgrunn og et litt for stort konkurranseinstinkt startet jeg å trene på teknikkene. Dette skulle jeg klare! Til tross for at jeg var drita lei av å høre min mors stemme så trente jeg. Hver dag. Jeg lukket meg inn på soverommet, la meg i sengen med headsett på og trente. Trente, trente, trente. Når vannet gikk 02.00 den 03.03.20 var jeg veldig glad for at jeg ikke sluttet å trene.

Riene startet rett på. Jeg hadde hørt at jeg nok ikke trengte å starte med pusteteknikkene med en gang, da riene i starten stort sett er overkommelige. Jeg måtte starte rett på. Jeg lå i sengen og pustet og pustet. Tenkte på hvor lav smerteterskel jeg måtte ha som måtte starte med laboro med en gang.To timer senere hadde jeg 4-5 cm åpning. Vi kjørte inn til sykehuset, kjørte laboro over en blomsterpotte med hovedinngangen og gidde klar beskjed til samboeren om at rullestolen kunne han sitte i selv. Jeg ble sjekket på nytt da jeg kom på fødeloftet. Her hadde jeg 7 cm åpning som raskt ble til 8cm. Jeg forberedte meg på en fødsel i soloppgang mens jeg sto i prekestol og pustet med utsikt over Stavanger. «Fokus», «fokus» sa jeg til meg selv når toppene ble som verst. Jeg følte fortsatt jeg hadde kontroll til tross for stormrier. Så stoppet det meste opp, bortsett fra riene.

En kant som hindret passasje gjorde at åpningen ikke ble noe større. Jeg ble mer og mer sliten. Det ble vanskeligere å holde «fokus». Kanten forsvant ikke. I denne perioden jobbet pusten på sprengi «pauser» og rier. Lystgassen som ønsker dype pust ble kastet i veggen, jeg fortsatte og puste laboro. Jeg kom meg så vidt over toppene og truet med å hoppe ut av vinduet om jeg snart ikke fikk epidural. Rundt klokken 08.00 fikk jeg dette.

Fra å puste laboroi både pauser og rier var det nå fantastisk å kunne få trekke pusten normalt i pausene. Smertene foran slapp taket og forflyttet seg bakover til enorm trykketrang. Fantastisk! Jeg fortsatte å kjøre laboro under riene, under pausene kunne jeg nå snakke og slappe litt av.

Flere var inne for å prøve å hjelpe til med passasje. Rundt klokken 10.00 hadde jeg 10cm åpning og vi kunne endelig starte pressfasen. Fasen jeg hadde gruet meg mest til skulle vise seg å bli den kuleste. Jeg presset når jeg fikk beskjed om det og pustet laboro når jeg skulle holde igjen. Utpressingen som jeg var sikker på skulle bli mest smertefull ble det motsatte og jeg slapp unna med ett par sting (som jeg også hadde hørt skulle gjøre SÅ VONDT, men som jeg ikke kjente noe av). Klokken 10.25 kom lille Theodor til verden som stjernekikker, med bestemor Grethe som jordmor.

Samboeren min var også helt fantastisk under fødselen. Frem til vi ble med på bootcamp for par visste han lite til ingenting om fødselsforløpet. Han visste heller ikke hva jeg hørte på når jeg lukket døren til soverommet og tok på headsettet. Alt dette ble han informert om på kurset og som han sier selv: «Det var da jeg fant roen, jeg visste hva som skulle skje og hva jeg kunne gjøre». Vi snakket også mye om på forhånd hvordan vi ønsket å ha det etter anbefaling fra jordmor.

Som datter av kursholder ser jeg at jeg nok er litt inhabil. Men fra å gå fra å være en av de største skeptikerne til å glede meg til neste fødsel sier jo sitt. Misforstå meg rett, fødselen min var overhodet ikke smertefri, men vi sitter begge igjen med en dritkul opplevelse og en følelse av en kontrollert og fin fødsel🥰

Kristin