For akkurat ett år siden ble jeg satt i gang da jeg var 37 uker på vei siden tvillingene delte morkake. Med korona reglene på sykehuset da, kjørte partneren min meg til sykehuset og jeg trillet inn alene med en diger koffert, som førstegangsfødende kunne jo dette ta en stund hadde jeg blitt fortalt. Ballongen ble satt inn ca kl 11, og da fikk jeg heldigvis høre at jeg hadde lov til å ha med partner på hotellet hvis jeg ønsket det. Han kom i 2 tiden og vi slappet av sammen på hotellrommet. Jeg syntes tv’en var litt høyt på og det begynte å bli litt ukomfortabelt egentlig, om det var murringer eller hva det kunne være. Vi tenkte vi burde gå ned å spise middag men først måtte jeg en tur på do, og der lå plutselig ballongen i do! Da var klokka ca kvart på 6. Jeg summet meg til å ringe bort til føden, var egentlig litt uforberedt på at det kunne gå så fort. Her hadde jeg jo fått høre at det sannsynligvis ikke kom til å skje noe i dag. Det kunne jo kanskje ta flere dager til og med. Da jeg kom bort på føden hadde jeg allerede åpning på 5 cm og de ville ta vannet på tvilling 1. Nå kunne partner komme også, men så fikk jeg plutselig ikke kontakt med han på mobilen. Krise! Ble ganske stressa, men gikk da og fant han og fikk sjekka ut samtidig.

Da både partner og jeg endelig var tilbake på føden ble vannet ble tatt kl 19. Jeg husker jeg syntes det var så varmt på føttene. Riene begynte å ta seg opp og kom tettere og tettere. Jeg pustet i vei laboro. Vi bestilte epidural, jeg forsøkte å bruke gass men syntes masken ble klaustrofobisk. Så jeg lå bare på siden og pustet i vei. Den venstre hånden måtte opp over hodet, jeg orket ikke ha den nær magen min. Jeg syntes det lille lyset som var på i rommet var for skarpt og snudde meg vekk. Nå gikk riene bare opp og ned, opp og ned. De kunne både være skarpe eller så varte de lenge eller så gikk de bare delvis ned før de gikk opp igjen. Jeg var ikke forberedt på at dette kunne skje siden jeg ikke hadde fått noe oxytocin drypp på dette tidspunktet. Partneren min hjalp meg så godt han kunne med å si når riene var på vei ned, selv om jeg ikke kjente det umiddelbart. Jeg husker jeg var så takknemlig for at jeg tok dette kurset for da hadde jeg iallefall noe jeg kunne gjøre, om det enn bare var pustingen jeg fikk til. Jeg hadde jo ønsket å bruke ball, men det ble bare med tanken, jeg orket nemlig ikke bevege meg, men var iallfall så komfortabel så mulig liggende på siden. Jeg var også takknemlig for en fantastisk jordmor.

Når det endelig var min tur til å få epidural ble den satt på vei ned og på vei opp på en ri, og navnet på jordmor har brent seg inn i minnet da jeg stirra på navneskiltet hennes mens jeg pusta i vei. Jeg var allerede 9 cm da jeg ble sjekket etterpå. Da epidural endelig begynte å få effekt, slapp riene litt lettere og jeg begynte å få litt pause mellom dem. Jordmor 2 kom på vakt og nå kjente jeg knapt riene lengre, jeg kunne prate normalt igjen. Vi snakket om at jeg helst ikke ville ha tvillingene født på forskjellige dager, så da sa jordmor vi kunne vente til 01:15 med å begynne å presse så lenge tvilling1 hadde det fint.

Etter 2 timer med hvile (!) kom hele teamet inn, og jeg hadde jo vært nervøs for dette på forhånd, hvordan er det egentlig med alle disse menneskene i rommet, men det gikk fint. Jeg hadde en god tone med jordmor 2 som snakket med meg om hva som skjedde. Jeg slet med å få tvilling 1 ut, hun hadde navlestrengen rundt seg og ble trukket litt tilbake av den. Så fikk hun fikk truende asfyksi så det ble besluttet å bruke vakuum, og da kom hun ut ganske fort og ble født 01:34. Hun overrasket teamet som stjernekikker med hånden opp og ut ved siden av ansiktet sitt. Hun fikk hvile på pappaen mens jeg fikk hele teamet veldig tett på! En holdt magen for å lede tvilling 2 ut, andre gjorde andre ting som jeg ikke fikk med meg. Nå fikk jeg også litt ekstra oxytocin og hun kom fint ut 14 min etter søsteren sin. Jeg husker jeg fikk kjenne på hodet hennes når hun var på vei ut, det var så bløtt. Også hun hadde hånden på ansiktet sitt. Jeg fikk henne opp på brystet og lå å koste meg med henne til tvilling 1 fikk komme bort å prøve å amme også. Begge to var spreke fine barn, men tvilling 1 var litt liten så vi fikk ikke dra på hotellet sammen som familie. Jeg måtte opp på barselavd og pappaen måtte dra hjem etter 2-3 timer. Synes egentlig det verste var etterpå da jordmor drev å trykka på magen min etterpå, da var jeg så sliten. Det var jo midt på natten og jeg hadde ikke krefter til å gå å dusje en gang.

Jeg trodde jo at hvis det var noe som kom til å traumatisere meg så var det selve fødselen, men det var faktisk oppholdet på barselavdelingen alene som satt lenge i, selv om personalet der var fantastiske til å ta vare på meg og jentene mine. Så hvis andre har slitt med dette skal de iallfall vite de er ikke alene

Men fødselen gikk over all forventning, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet de tette riene uten å ha lært meg å puste slik på forhånd, så tusen takk for det Ragna!

—
Ingvill

Jeg ble lagt inn på Rikshospitalet på en torsdag for avlastning og vurdering av igangsettelse. Tvillingsvangerskapet mitt var veldig tungt på slutten så jeg var utrolig sliten og veldig glad for at det nå ble vurdert igangsettelse. Jeg fikk satt inn ballong fredag formiddag, som falt ut lørdag kveld. På grunn av kapasitetsmangel (var en annen tvillingfødsel lørdag kveld/natt) ventet de med å sette i gang med hormoner til søndag. Midnatt søndag skulle jeg ha ny dose med hormoner, men fikk igjen beskjed om utsettelse pga kapasitet.⁠⠀

Jeg gikk å la meg igjen i 1-tiden og brukte heller tiden på å hvile og øve meg på laboro-pust på kynnerne som jeg hadde fått etter hormonene tidligere på dagen. Kl 01:30 måtte jeg på toalettet. Jeg syns kanskje kynnerne hadde tatt seg litt opp og slo på rietelleren for å se om de var blitt mer regelmessige. I det jeg setter meg på toalettet begynner de plutselig å komme hyppigere, mer regelmessig og ta seg opp veldig i styrke. I løpet av 10 minutter gikk det fra sporadiske kynnere til rier på 1-1,5 minutt med et snaut minutts pause mellom.⁠⠀

Jeg fikk ringt etter jordmor, ble påkoblet CTG og det viste seg at jeg hadde kraftige rier (heldigvis, var litt bekymret hvis dette bare var kynnere 🙈😄). Hadde 4 cm åpning og vannet gikk på tvilling 1. Ble flyttet over på fødestue og fikk ganske raskt satt epidural, som gjorde at riene roet seg noe og jeg merket mindre til dem. Riene var allikevel så intense at jeg brukte laboro-pust og måtte fokusere på å slappe av i triggerpunktene. Det gjorde det så mye enklere å komme gjennom riene!⁠» ⁠

Tross en ganske heftig start med rier roet ting seg veldig ned og det tok nesten 10 timer før jeg nærmet meg 10 cm åpning og kunne begynne å trykke. Jeg hadde fått høre at man ved tvillingfødsler ble mer bundet til senga både fordi de vil ha kontroll på begge tvillingene og pga alle ledninger etc. Jeg så utfordringen med ledninger til CTG, epidural og mot slutten av åpningsfasen drypp.

Jeg hadde imidlertid et klart ønske (i fødebrevet) om å være mest mulig i bevegelse og ble så glad når jeg fikk lov til, og ble oppfordret til, både å stå, sitte på ball og stå på alle 4 i løpet av åpningsfasen. Jeg fikk til og med gått et par små turer.

Pressfasen på tvilling 1 var som tatt ut av øvingslydfilen på kurset og selv om jeg var førstegangsfødende var det så godt å kjenne igjen hvor vi var i forløpet og hva som skjedde.
Jeg nektet å tro jordmor når hun sa at jeg hadde født tvilling 1 uten en rift. Hun berømmet, og sa det skyldes, min evne til å følge hennes instrukser (presse når hun ba meg presse, bremse/puste laboro) når hun ba meg om det. Jeg berømmer igjen smertefri fødsel-kurset for akkurat dette hadde jeg jo øvd på de siste ukene og månedene og jeg skjønte veldig godt viktigheten av å gjøre som hun sa.

Så var tiden inne for å føde tvilling 2. Det skulle bli litt mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg for det hjalp lite at tvilling 1 hadde «banet vei». Tvilling 2 ville ikke komme ned i bekkenet, hun kom i et skråstilt seteleie og selv om jeg fikk mye riestimulerende fikk jeg ikke tilbake riene. Her ble pressteknikken fra kurset avgjørende, for som legen sa i etterkant; «du presset henne ut på ren og skjær vilje». Fikk også her skryt for måten jeg presset på og vil igjen gi æren til kurset og alle gangene jeg har øvd pressteknikk til veiledningsfilene. Tvilling 2 ble født etter 1 time og 10 minutter, de hadde egentlig en frist på 1 time på å få henne ut. Så heldigvis unngikk vi både tang og keisersnitt som de hadde begynt å forberede.

Hadde jeg kun født tvilling 1 ville jeg sagt det var en drømmefødsel, men med tvilling 2 ble det både en tøffere og mer intens fødsel enn jeg hadde håpet på. Desto mer glad for at jeg var så forberedt og at jeg kunne bruke kunnskapen min underveis i fødselen for tross alt så ble det en veldig bra fødsel både for meg og begge barna ❤️

Merete.

Jeg var så stolt at jeg trodde jeg skulle sprekke! Tenk at jeg skulle ha så god kontroll! 🙌🏼⠀

⠀
Kjære MamaStork❤

Vi var med på bootcamp for par i september og etter det følte jeg meg veldig klar for fødsel. Jeg hadde virkelig fått troen på at dette kom jeg til å mestre og jeg hadde til å med begynt å leke med tanken om å ta i mot babyen selv! Jeg øvde jevnt og trutt på pust, fokusvisualisering, avspenning og fikk med mannen på å øve fødestillinger, selv om vi følte oss litt rare der vi holdt på😆
Termindagen kom og sammen med den kom noen smerter i magen jeg aldri hadde kjent før. Smertene kom jevnt, men jeg var usikker på om det var rier, men hele tiden brukte meg laboropusten. Smertene gav seg på kvelden og jeg gikk til sengs. Neste morgen våkner jeg til de samme smertene, de kommer og går, men på ettermiddagen kommer de tettere og tettere, men likevel ikke tett nok. Slik fortsetter det fra fredagsettermiddag og gjennom hele helgen til søndag. Det ble ingen søvn, men laboropusten hadde jeg med meg hele tiden.⠀

Søndag ettermiddag kommer smertene regelmessig og tett nok til at jeg får komme inn på sykehuset. Jordmor ser at riene kommer og går, men hun syns jeg takler det så bra at hun venter med vagialundersøkelse fordi hun nok tror at jeg ikke har kommet så langt i fødsel. Jeg puster fortsatt laboro sånn som jeg har gjort de siste 3 dagene! Når hun undersøkelser meg har jeg 5-6 cm åpning. Hun ble skikkelig satt ut og beklager seg fordi hun ikke undersøkte meg med en gang, men at hun ikke hadde ventet at jeg hadde så mye åpning og fortsatt så god kontroll på pusten! Hun fortsetter å skryte av meg på vei opp på fødeavdelingen og til jordmor som tar i mot oss der. På fødeavdelingen får jeg samme reaksjon av jordmor – hun er virkelig fascinert over kontrollen jeg har etter så mange døgn med rier og så mye åpning som jeg har. Jeg var så stolt at jeg trodde jeg skulle sprekke! Tenk at jeg skulle ha så god kontroll!

Resten av fødselen gikk ikke som jeg hadde håpet. Jeg fikk ikke tatt i mot babyen min som jeg hadde gledet meg til. Det endte i hastekeisersnitt mandag morgen. Likevel sitter jeg igjen med en god fødselopplevelse!

Jeg er så takknemlig for at jeg lærte med metoden Smertefri Fødsel. For selv om det på ingen måte var smertefritt, var det håndterbart. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skulle klart å komme meg igjennom 3 døgn med rier uten å ha laboropusten, avspenning og fokusvisualiseringen å lene meg på ❤

Ida

Kjære Ragna og Grete,

Da jeg var på Bootcamp i august, så gikk vi gjennom en øvelse med fokusvisualisering. Ragna satte på musikk og guidet oss gjennom øvelsen.
Det var opp til oss selv hvilke bilder, ord eller lyd vi ville bruke til visualiseringen. Det ble en sterk opplevelse for meg. De bildene jeg fikk opp i hodet på denne øvelsen var det jeg senere brukte som fokusvisualisering i fødsel, og det jeg øvde på når jeg var hjemme og brukte lydfilene i forkant.

Jeg delte ruten i tre deler, som en rie kan være – starten, toppen og slutten. Når rien begynte så jeg for meg at jeg tok på meg skoene og gikk ut døra. Jeg går ned tre trappetrinn og videre ut av gården og opp en bakke. Den er overkommelig og ikke så lang.
Jeg kommer opp på veien. Her er det flatt. Jeg går over veien og videre på fortauet på den andre siden. Jeg tar til venstre gjennom et stengsel inn på en liten sti. Her begynner andre delen, der hvor rien er på det mest intense. Stien jeg går på er en bratt bakke oppover. For å få hjelp opp denne bratte bakken, så jeg for meg mine to døtre på 7 og 10 år som gikk foran og leide meg i hver sin hånd og heiet meg frem: «Kom igjen mamma, du er god, snart er du på toppen». Det kom noen tårer på boot-campen da disse bildene dukket opp hos meg.
På toppen av bakken ser jeg at mannen min står med sønnen vår på 3 år og den nyfødte gutten vår i armene sine. Han smiler mot meg.
Å se de på toppen av bakken mens jeg jobbet på det mens intense, samtidig som døtrene mine heiet og leide meg oppover var utrolig motiverende.
Når jeg kommer på toppen gir mannen min meg babyen. Den siste delen går vi videre alle sammen på den flate stien.
Veien ender ved barnehagen.

Ruta jeg brukte var altså den veien jeg og gutten min går hver dag frem og tilbake til barnehagen. Dette tenkte jeg på hver dag når vi gikk denne ruta. Magen ble større og større og den bakken ble bare tyngre og tyngre å gå.
Jeg merket meg hvilke hekker det var langs stien, farger på gjerdene, kvister og greiner på bakken, steiner, hus, alle slags små ting som jeg memorerte i hodet. Jeg merket meg hvor mange striper det var på fotgjengerovergangen, hvor mange skritt jeg brukte fra trappa og gjennom gården. Hvor mye krefter jeg brukte opp den første bakken sammenlignet med den bratte bakken inne på stien. Alt dette festet jeg med ved, slik at visualiseringen skulle være så ekte som mulig for meg, når jeg senere på dagen skulle øve med lydfilene.
Dette gjorde at fokusvisualiseringen ble veldig reell, og noe jeg visste jeg brukte energi og krefter på, både når jeg gikk ruta når jeg leverte og hentet 3-åringen, og når jeg øvde på det i hodet med lydfilene.

Da fødselen startet en torsdag kveld/natt, så tok det litt før jeg trengte å bruke visualiseringen. De første par timene trodde jeg vel at det var kynnere, så jeg klarte meg fint med bare laboro-pust. Men da klokka var 02 og det bare hadde tatt seg opp, så var det på tide å starte med fokusvisualisering. Og den brukte jeg på hver eneste rie. Hver gang det kom en ny, tok jeg på meg skoene, gikk ut døra og begynte jobbingen, kombinert med laboropust; 6 korte og en lang som ble rytmen jeg fant etterhvert. Jeg tror jeg hadde ganske heftige rier i og med at jeg ikke klarte mere enn 6 korte før jeg trengte en lang utpust på å hente meg inn igjen.
Men jeg kan ikke huske at jeg tenkte at «dette er vondt» en eneste gang.
Jeg gjorde bare det jeg hadde øvd på, igjen og igjen og igjen.
Visst ble det heftigere og heftigere. Men jeg kjente det bare som at bakken ble tyngre å å gå, og at de to jentene mine dro meg med oppover

Det skal være sagt at gutten vår ble født kl.04:22, så en lang fødsel var det ikke. Men uten teknikkene fra smertefri-fødsel kurset så hadde jeg vært i panikk fra kl.02, spent opp i kroppen på hver rie, samtidig som jeg hadde tatt lange og dype innpust (som jo bare gjør vondt) med et anstrengt ansikt. Det er dette jeg nå har klart å forandre på. Ingen kurs eller jordmødre jeg har hatt tidligere har kunnet gi meg disse redskapene som jeg har trengt. Ingen har vist hvordan man skal puste i en rie, eller hvordan kroppen skal reagere. Det kan jeg nå. Og jeg er så glad for at min fjerde fødsel, mest sannsynlig den siste, ble en god opplevelse.
Det trengte jeg.
Mye av svangerskapet var det eneste jeg tenkte på «hvordan skal det gå i fødselen denne gangen? Det er jo så fryktelig vondt, hver gang tror jeg at jeg omkommer av smerte, jeg orker ikke det en gang til. Det er helt forferdelig»

Jeg måtte google meg frem til hjelp og fant smertefri-fødsel boka. Den kjøpte jeg på Finn. Så fant jeg intro-kurset som var gratis på nett. Etter dette så fikk jeg troen og meldte oss på og betalte uten å si noe til mannen min 😉
Jeg visste at dette var udiskuterbart for meg. Jeg måtte bare finne ut mer av hva det var og se om det kunne hjelpe meg. Heldigvis ble mannen min med. Hans opplevelse av forrige fødsel var at det gikk jo ganske så fint. Men når jeg har spurt ham om denne, så sier han at det har vært tydelig at jeg har gjort noe annerledes, og han trengte ikke å hente meg inn igjen eller få meg ut av panikk. Jeg gjorde jobben helt selv og klagde ikke en eneste gang.

Så jeg er veldig glad for at dere finnes og ikke minst at dere holder til i Stavanger. Håper resten av landet også får sjangsen etterhvert, for alle kommende mødre burde få muligheten til å lære seg å føde.

Hilsen Marie, mamma til fire♥️

Etter 3 kvarter med pressrier (samt mange pauser), plopper det en bebis ut av meg og opp på brystet mitt og jeg bare «whaaaaaaat?!» Jeg var ikke i et romantisk gråte-øyeblikk. Jeg var i et sånt «Jeg kan ikke tro at jeg har født og at det gikk så lett»-øyeblikk. Mannen var kjemperørt og det var sykt kult!

Siden jeg skjønte som lita jente at det var damer som måtte føde barn, har jeg gruet meg til den dagen jeg skulle føde. Jeg har til og med vurdert å ikke få barn pga denne angsten for fødsel og det som hører med. Derfor er det så rart og så utrolig fint å kunne sitte igjen og helt ærlig si at min fødselsopplevelse var fin! Hyggelig, til og med. Kul, rå, litt morsom, faktisk.

Jeg har slitt med panikkangst fra jeg var en liten jente, så det at jeg heller aldri var redd gjennom fødsel.. aldri gikk i panikk.. Det er et mirakel for meg. Men jeg hadde forberedt meg. Mannen hadde forberedt seg. Vi jobba så godt sammen. For det var jo en jobb!

Jeg går den fredagen, 3. April, med menssmerter av og på. Små. Tulle-smerter. Som sikkert ikke betyr noen ting. Hvertfall ikke når JEG syntes de er så lette å takle.. for JEG har jo så lav smerterskel. De blir mer og mer regelmessige. Og jeg kjenner igjen at de kommer, har en liten «topp» og avtar raskt. Som en rie. Men dette kan IKKE være rier, fordi JEG tåler jo ingenting! Rier må være mye mye verre.

Mannen begynner å «time» disse tulle-riene med appen sin, og jeg himler litt med øynene. Øynene hans glitrer. Han er så klar for at det skal skje noe. Jeg sier til han at han må ikke bli skuffa hvis dette bare er noe tulle-greier. Ca ved midnatt ringer vi føden, mest pga mannen. Jeg tenker at dette ikke er fødsel på gang. Og riktignok er også føden sikre på at dette ikke er noe å haste med. «Men bare ring igjen hvis det tiltar i styrke».

Vi prøver å legge oss og slappe av, men disse «tulle-riene» er litt slitsomme og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg begynner med pusteteknikken og avspenningen fra smertefri fødsel. Det tar litt tid å komme inn i en god rytme og i det hele tatt finne avslappende stillinger å gjøre det i, men det går seg fort til.

Nå ringer vi føden igjen. Siden jeg skjelver en del mellom riene. Jeg begynner å tenke at det kanskje er rier. Men jeg er fortsatt ganske sikker på at dette må være en veldig barnslig variant, for det er overkommelig som bare det. Spesielt med pusteteknikken.

Føden er tydelig på at det er mye mulig vi blir sendt hjem igjen hvis vi kommer, og det er jeg fullt klar over og nærmest forventer. Men vi drar.

Når vi kommer til undersøkelse, er riene relativt tette. Mannen hjelper meg under hver eneste rie til å fokusere på «kjeve, skuldre, hender» og jeg gjør med pusten som jeg har øvd hver kveld i flere uker. Jeg går rett på jobb for hver rie. Det er så bra for meg med dette fokuset. Det gjør at jeg aldri blir redd. Og jeg tenker mye på «pause» for det er mye pause i en fødsel også!

Jordmor undersøker. «Du har 6 cm åpning! Gratulerer», hun er overrasket. Det er vi også. Jeg hadde jo ikke tenkt å føde nå. Men det får vi se på. Vi forholder oss til det senere, tenker jeg.

Selv om jordmor sier at dette klarer jeg fint uten smertestillende, og at jeg kan være i badekar og føde der hvis jeg vil, kjenner jeg at jeg hadde forberedt meg veldig på å kunne ta det liiiitt chill og ha epidural. Så jeg får det.

Ved neste undersøkelse er det full åpning. Riene er tette nå, og de er jo ganske heftige, men de er overkommelige og mannen er med og hjelper meg, så jeg føler ikke jeg gjør dette alene.

Epiduralen funker så bra. Jeg kan slappe litt lengre av om gangen. Yes! Mer pause. Jeg elsker pause! Jeg sier det en del også. Får i meg litt cola og en liten bit med kvikk lunsj. Så må vi vente litt på lille bebis sitt hode.

2 timer senere, i et hyggelig føderom på Ahus, med en veldig tilstedeværende jordmor, utsikt mot stjerneklar himmel som etterhvert blir soloppgang, så kommer hodet til bebis i riktig posisjon.

Nå begynner pressingen. Og det er så overkommelig alt sammen. Det er hardt arbeid, men det er så fin stemning, det er pauser i fleng og det er til og med en del humor. Jeg får til og med vite litt om jordmor som er fra Finland. Hun er så fin og rolig og tilstedeværende.

Etter 3 kvarter med pressrier (samt mange pauser), plopper det en bebis ut av meg og opp på brystet mitt og jeg bare «whaaaaaaat?!» Jeg var ikke i et romantisk gråte-øyeblikk. Jeg var i et sånt «Jeg kan ikke tro at jeg har født og at det gikk så lett»-øyeblikk. Mannen var kjemperørt og det var sykt kult! Og det var så fint å endelig høre stemmen til vår lille Anniken. Hun lagde de fineste lydene jeg noen gang har hørt!

Ikke én eneste gang tenkte jeg på korona under fødsel. Jordmødrene var så fine og omsorgsfulle både før, i mens og etterpå. 1000 poeng til fødeavdelingen på Ahus. Og 1000 poeng til meg for sykt bra arbeid. 1000 poeng til mannen som var involvert hele veien (vi var nemlig på bootcamp i smertefri fødsel sammen!) og han trivdes med å kunne hjelpe til hele tiden også.

Pusteteknikken var spesielt viktig for meg. Den gjorde at alle riene ble en jobb og jeg visste hvordan den jobben så ut hver gang. Selv om det var forskjellig styrke. Jeg fikk ikke til å spenne av så mye som jeg trodde jeg skulle få til. I hver rie spente jeg både kjeve og skuldre. Men i hver rie, minnet mannen meg på det, og selv om jeg ikke spente helt av, så fikk jeg fokus på de områdene og det hjalp. Så det var godt å oppleve at det trengte ikke å være helt perfekt for å fungere veldig bra.

Jeg er glad for å kunne være «en av dem» som helt oppriktig kan si at fødsel er fett! For en opplevelse! For en mestringsfølelse! Dette kommer jeg sikkert til å gjøre igjen.