Selv om jeg mistet fokuset de siste timene, er jeg takknemlig for alt jeg lærte på kurset som ga meg mange fine timer i fødsel.

Hei!

Jeg og mannen min deltok på bootcamp for par i desember. Først av alt: Tusen takk for nyttig kurs! Jeg visste ingenting om fødsler før kurset. Det ga meg den kunnskap og selvtilliten jeg trengte. Jeg følte meg aldri nervøs for å føde. Tvert imot – jeg gledet meg!

Jeg merket at riene/kynnere begynte da jeg la meg om kvelden 9. februar. Riene/kynnerne var svake og sjeldne men jeg sov ingenting den natten. Neste morgen var de også svake og noen ganger 10-15 minutter imellom.

Vi var lenge hjemme og så på film mens jeg jobbet meg gjennom riene. Jeg brukte laboropust og avspenningsteknikk på alle riene. Først i 17-tiden dro vi inn til sykehuset. Da jeg kom til sykehuset hadde jeg 5-6 cm åpning. På grunn av kurset følte jeg meg trygg på å bli værende hjemme såpass lenge. Jeg fikk badekar av de to herlige jordmødrene på fødeavdelingen (én flink student, én flink med erfaring). Jeg lå i badekaret i flere timer og jobbet meg gjennom riene. Denne perioden har jeg svært gode minner fra! Jordmødrene ga meg juice og kjeks, sikret at vannet alltid var varmt og ga meg skryt og støttende ord. Det var en fin stemning i rommet. Jeg følte jeg behersket situasjonen svært godt.
I fødebrevet skrev jeg bl.a at jeg helst ikke ville ha epidural. Dette ble derfor aldri et tema.

Timene gikk. Etter hvert ble jeg trøtt, dehydrert og sliten av å jobbe så hardt på tom mage. Hver gang jeg spiste eller drakk noe, kom det opp. Derfor sluttet jeg å spise og drikke. Jeg testet ulike fødestillinger og klarte å gå litt rundt ved hjelp av preikestol. I ca en time prøvde jeg lystgass, men sluttet fordi det hindret meg i å bruke laboropust (som hadde bedre effekt, synes jeg). Ved midtnatt var det vaktskifte, og jeg synes det var dumt at de to gode jordmødrene ikke skulle følge meg videre. Jeg tror det var i 01-tiden panikkfasen inntraff. På kurset lærte jeg å tenke at panikkfasen betyr at det hele snart er over. Jeg klarte likevel ikke å tenke dette i situasjonen, jeg tenkte heller at dette går ikke, jeg klarer det ikke og jeg kommer til å dø. Jeg fikk sprøyter i ryggen med saltvannsbobler, ettersom smerten var størst i korsryggen. Riene mine kom sjeldnere og varte kortere. Jeg ble satt på oksytocin-drypp for å få mer effekt ut av riene. Åpningen var klar, men babyens hode lå for langt oppe. Jeg brukte lang tid på å presse hodet ned til utgangen. Og igjen lang tid på å presse hodet ut. Hodet gikk halvveis ut, så inn, så ut og inn igjen. I denne fasen var jeg svært langt nede fysisk og psykisk, og hadde ingen tro på at dette skulle gå. Jeg ga opp. Følte jeg ikke hadde mer å gi. Klokken 02.59 den 10. februar kom mirakelet ut, til min store glede og overraskelse. En frisk og fin jente på 51 cm og 3,7 kg.

Selv om jeg mistet fokuset de siste timene, er jeg takknemlig for alt jeg lærte på kurset som ga meg mange fine timer i fødsel. Tusen takk for kunnskapet jeg ikke ville vært foruten! Jeg anbefaler kurset til alle gravide jeg kjenner, og et vennepar har allerede meldt seg på.

Mvh
Alise Lea Tiller