Marie fjerde fødsel, hvor hun endelig fikk redskapene til å føle kontroll og til få en god fødselsopplevelse.
Kjære Ragna og Grete,
Da jeg var på Bootcamp i august, så gikk vi gjennom en øvelse med fokusvisualisering. Ragna satte på musikk og guidet oss gjennom øvelsen.
Det var opp til oss selv hvilke bilder, ord eller lyd vi ville bruke til visualiseringen. Det ble en sterk opplevelse for meg. De bildene jeg fikk opp i hodet på denne øvelsen var det jeg senere brukte som fokusvisualisering i fødsel, og det jeg øvde på når jeg var hjemme og brukte lydfilene i forkant.
Jeg delte ruten i tre deler, som en rie kan være – starten, toppen og slutten. Når rien begynte så jeg for meg at jeg tok på meg skoene og gikk ut døra. Jeg går ned tre trappetrinn og videre ut av gården og opp en bakke. Den er overkommelig og ikke så lang.
Jeg kommer opp på veien. Her er det flatt. Jeg går over veien og videre på fortauet på den andre siden. Jeg tar til venstre gjennom et stengsel inn på en liten sti. Her begynner andre delen, der hvor rien er på det mest intense. Stien jeg går på er en bratt bakke oppover. For å få hjelp opp denne bratte bakken, så jeg for meg mine to døtre på 7 og 10 år som gikk foran og leide meg i hver sin hånd og heiet meg frem: «Kom igjen mamma, du er god, snart er du på toppen». Det kom noen tårer på boot-campen da disse bildene dukket opp hos meg.
På toppen av bakken ser jeg at mannen min står med sønnen vår på 3 år og den nyfødte gutten vår i armene sine. Han smiler mot meg.
Å se de på toppen av bakken mens jeg jobbet på det mens intense, samtidig som døtrene mine heiet og leide meg oppover var utrolig motiverende.
Når jeg kommer på toppen gir mannen min meg babyen. Den siste delen går vi videre alle sammen på den flate stien.
Veien ender ved barnehagen.
Ruta jeg brukte var altså den veien jeg og gutten min går hver dag frem og tilbake til barnehagen. Dette tenkte jeg på hver dag når vi gikk denne ruta. Magen ble større og større og den bakken ble bare tyngre og tyngre å gå.
Jeg merket meg hvilke hekker det var langs stien, farger på gjerdene, kvister og greiner på bakken, steiner, hus, alle slags små ting som jeg memorerte i hodet. Jeg merket meg hvor mange striper det var på fotgjengerovergangen, hvor mange skritt jeg brukte fra trappa og gjennom gården. Hvor mye krefter jeg brukte opp den første bakken sammenlignet med den bratte bakken inne på stien. Alt dette festet jeg med ved, slik at visualiseringen skulle være så ekte som mulig for meg, når jeg senere på dagen skulle øve med lydfilene.
Dette gjorde at fokusvisualiseringen ble veldig reell, og noe jeg visste jeg brukte energi og krefter på, både når jeg gikk ruta når jeg leverte og hentet 3-åringen, og når jeg øvde på det i hodet med lydfilene.
Da fødselen startet en torsdag kveld/natt, så tok det litt før jeg trengte å bruke visualiseringen. De første par timene trodde jeg vel at det var kynnere, så jeg klarte meg fint med bare laboro-pust. Men da klokka var 02 og det bare hadde tatt seg opp, så var det på tide å starte med fokusvisualisering. Og den brukte jeg på hver eneste rie. Hver gang det kom en ny, tok jeg på meg skoene, gikk ut døra og begynte jobbingen, kombinert med laboropust; 6 korte og en lang som ble rytmen jeg fant etterhvert. Jeg tror jeg hadde ganske heftige rier i og med at jeg ikke klarte mere enn 6 korte før jeg trengte en lang utpust på å hente meg inn igjen.
Men jeg kan ikke huske at jeg tenkte at «dette er vondt» en eneste gang.
Jeg gjorde bare det jeg hadde øvd på, igjen og igjen og igjen.
Visst ble det heftigere og heftigere. Men jeg kjente det bare som at bakken ble tyngre å å gå, og at de to jentene mine dro meg med oppover
Det skal være sagt at gutten vår ble født kl.04:22, så en lang fødsel var det ikke. Men uten teknikkene fra smertefri-fødsel kurset så hadde jeg vært i panikk fra kl.02, spent opp i kroppen på hver rie, samtidig som jeg hadde tatt lange og dype innpust (som jo bare gjør vondt) med et anstrengt ansikt. Det er dette jeg nå har klart å forandre på. Ingen kurs eller jordmødre jeg har hatt tidligere har kunnet gi meg disse redskapene som jeg har trengt. Ingen har vist hvordan man skal puste i en rie, eller hvordan kroppen skal reagere. Det kan jeg nå. Og jeg er så glad for at min fjerde fødsel, mest sannsynlig den siste, ble en god opplevelse.
Det trengte jeg.
Mye av svangerskapet var det eneste jeg tenkte på «hvordan skal det gå i fødselen denne gangen? Det er jo så fryktelig vondt, hver gang tror jeg at jeg omkommer av smerte, jeg orker ikke det en gang til. Det er helt forferdelig»
Jeg måtte google meg frem til hjelp og fant smertefri-fødsel boka. Den kjøpte jeg på Finn. Så fant jeg intro-kurset som var gratis på nett. Etter dette så fikk jeg troen og meldte oss på og betalte uten å si noe til mannen min 😉
Jeg visste at dette var udiskuterbart for meg. Jeg måtte bare finne ut mer av hva det var og se om det kunne hjelpe meg. Heldigvis ble mannen min med. Hans opplevelse av forrige fødsel var at det gikk jo ganske så fint. Men når jeg har spurt ham om denne, så sier han at det har vært tydelig at jeg har gjort noe annerledes, og han trengte ikke å hente meg inn igjen eller få meg ut av panikk. Jeg gjorde jobben helt selv og klagde ikke en eneste gang.
Så jeg er veldig glad for at dere finnes og ikke minst at dere holder til i Stavanger. Håper resten av landet også får sjangsen etterhvert, for alle kommende mødre burde få muligheten til å lære seg å føde.
Hilsen Marie, mamma til fire♥️
