Fra fødselsangst til mestring – Lenas første fødsel:

Etter 3 kvarter med pressrier (samt mange pauser), plopper det en bebis ut av meg og opp på brystet mitt og jeg bare «whaaaaaaat?!» Jeg var ikke i et romantisk gråte-øyeblikk. Jeg var i et sånt «Jeg kan ikke tro at jeg har født og at det gikk så lett»-øyeblikk. Mannen var kjemperørt og det var sykt kult!

Siden jeg skjønte som lita jente at det var damer som måtte føde barn, har jeg gruet meg til den dagen jeg skulle føde. Jeg har til og med vurdert å ikke få barn pga denne angsten for fødsel og det som hører med. Derfor er det så rart og så utrolig fint å kunne sitte igjen og helt ærlig si at min fødselsopplevelse var fin! Hyggelig, til og med. Kul, rå, litt morsom, faktisk.

Jeg har slitt med panikkangst fra jeg var en liten jente, så det at jeg heller aldri var redd gjennom fødsel.. aldri gikk i panikk.. Det er et mirakel for meg. Men jeg hadde forberedt meg. Mannen hadde forberedt seg. Vi jobba så godt sammen. For det var jo en jobb!

Jeg går den fredagen, 3. April, med menssmerter av og på. Små. Tulle-smerter. Som sikkert ikke betyr noen ting. Hvertfall ikke når JEG syntes de er så lette å takle.. for JEG har jo så lav smerterskel. De blir mer og mer regelmessige. Og jeg kjenner igjen at de kommer, har en liten «topp» og avtar raskt. Som en rie. Men dette kan IKKE være rier, fordi JEG tåler jo ingenting! Rier må være mye mye verre.

Mannen begynner å «time» disse tulle-riene med appen sin, og jeg himler litt med øynene. Øynene hans glitrer. Han er så klar for at det skal skje noe. Jeg sier til han at han må ikke bli skuffa hvis dette bare er noe tulle-greier. Ca ved midnatt ringer vi føden, mest pga mannen. Jeg tenker at dette ikke er fødsel på gang. Og riktignok er også føden sikre på at dette ikke er noe å haste med. «Men bare ring igjen hvis det tiltar i styrke».

Vi prøver å legge oss og slappe av, men disse «tulle-riene» er litt slitsomme og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg begynner med pusteteknikken og avspenningen fra smertefri fødsel. Det tar litt tid å komme inn i en god rytme og i det hele tatt finne avslappende stillinger å gjøre det i, men det går seg fort til.

Nå ringer vi føden igjen. Siden jeg skjelver en del mellom riene. Jeg begynner å tenke at det kanskje er rier. Men jeg er fortsatt ganske sikker på at dette må være en veldig barnslig variant, for det er overkommelig som bare det. Spesielt med pusteteknikken.

Føden er tydelig på at det er mye mulig vi blir sendt hjem igjen hvis vi kommer, og det er jeg fullt klar over og nærmest forventer. Men vi drar.

Når vi kommer til undersøkelse, er riene relativt tette. Mannen hjelper meg under hver eneste rie til å fokusere på «kjeve, skuldre, hender» og jeg gjør med pusten som jeg har øvd hver kveld i flere uker. Jeg går rett på jobb for hver rie. Det er så bra for meg med dette fokuset. Det gjør at jeg aldri blir redd. Og jeg tenker mye på «pause» for det er mye pause i en fødsel også!

Jordmor undersøker. «Du har 6 cm åpning! Gratulerer», hun er overrasket. Det er vi også. Jeg hadde jo ikke tenkt å føde nå. Men det får vi se på. Vi forholder oss til det senere, tenker jeg.

Selv om jordmor sier at dette klarer jeg fint uten smertestillende, og at jeg kan være i badekar og føde der hvis jeg vil, kjenner jeg at jeg hadde forberedt meg veldig på å kunne ta det liiiitt chill og ha epidural. Så jeg får det.

Ved neste undersøkelse er det full åpning. Riene er tette nå, og de er jo ganske heftige, men de er overkommelige og mannen er med og hjelper meg, så jeg føler ikke jeg gjør dette alene.

Epiduralen funker så bra. Jeg kan slappe litt lengre av om gangen. Yes! Mer pause. Jeg elsker pause! Jeg sier det en del også. Får i meg litt cola og en liten bit med kvikk lunsj. Så må vi vente litt på lille bebis sitt hode.

2 timer senere, i et hyggelig føderom på Ahus, med en veldig tilstedeværende jordmor, utsikt mot stjerneklar himmel som etterhvert blir soloppgang, så kommer hodet til bebis i riktig posisjon.

Nå begynner pressingen. Og det er så overkommelig alt sammen. Det er hardt arbeid, men det er så fin stemning, det er pauser i fleng og det er til og med en del humor. Jeg får til og med vite litt om jordmor som er fra Finland. Hun er så fin og rolig og tilstedeværende.

Etter 3 kvarter med pressrier (samt mange pauser), plopper det en bebis ut av meg og opp på brystet mitt og jeg bare «whaaaaaaat?!» Jeg var ikke i et romantisk gråte-øyeblikk. Jeg var i et sånt «Jeg kan ikke tro at jeg har født og at det gikk så lett»-øyeblikk. Mannen var kjemperørt og det var sykt kult! Og det var så fint å endelig høre stemmen til vår lille Anniken. Hun lagde de fineste lydene jeg noen gang har hørt!

Ikke én eneste gang tenkte jeg på korona under fødsel. Jordmødrene var så fine og omsorgsfulle både før, i mens og etterpå. 1000 poeng til fødeavdelingen på Ahus. Og 1000 poeng til meg for sykt bra arbeid. 1000 poeng til mannen som var involvert hele veien (vi var nemlig på bootcamp i smertefri fødsel sammen!) og han trivdes med å kunne hjelpe til hele tiden også.

Pusteteknikken var spesielt viktig for meg. Den gjorde at alle riene ble en jobb og jeg visste hvordan den jobben så ut hver gang. Selv om det var forskjellig styrke. Jeg fikk ikke til å spenne av så mye som jeg trodde jeg skulle få til. I hver rie spente jeg både kjeve og skuldre. Men i hver rie, minnet mannen meg på det, og selv om jeg ikke spente helt av, så fikk jeg fokus på de områdene og det hjalp. Så det var godt å oppleve at det trengte ikke å være helt perfekt for å fungere veldig bra.

Jeg er glad for å kunne være «en av dem» som helt oppriktig kan si at fødsel er fett! For en opplevelse! For en mestringsfølelse! Dette kommer jeg sikkert til å gjøre igjen.