Elines andre fødsel etter en traumatisk første fødsel: Kunne snakket i evigheter om opplevelsen, kjenner bare på en veldig takknemlighet. Spesielt da fødselsopplevelsen har så mye å si for det veldig emosjonelle 4. trimester.

Jeg benytter en ledig (og foreløpig stille stund 😉 ) til å fortelle deg om min fødselsopplevelse. Den er litt lang og håper det er ok. Følte for å dele med deg grunnet reisen du har fulgt meg på fra forrige fødsel, våre samtaler opp til denne fødselen og Smertefri Fødsel kurset.

Jeg var spent på fødsel da baby var målt til å være stor (4,3kg), men i stedet for å stresse mtp på ny rift prøvde jeg heller å lede tankene i retning av «selvfølgelig klarer kroppen min det». Fredag merket jeg at noe var på gang med stadig økende kynnere. Jordmor kontroll konstanterer slim, modenhet og at barnet lå så langt nede at hun kjente skuldrene. Ingen åpning og jeg ville heller ikke hun skulle provosere åpning, jeg trodde på kroppen. Her mente jo svigermor de burde provosere og mamma at jeg burde bli satt i gang. Mannen og jeg fylte godt opp på oxytocin-kofferten med restaurantbesøk og filmkveld hjemme, var jo tross alt Valentines Day!

Gikk til sengs rundt 23 spent på om dette kom til å ta seg opp, begynte allerede her å danne meg et mentalt bilde av reisen kroppen skulle ut på. Jeg ga meg hen til kroppen. Det rare her er at jeg tar to rier i drømme tilstand (klarte å være så avslappet) før jeg våkner og innser- dette skjer!

Klokken 03 lørdag 15.februar satte riene i gang for fullt 6 dager over tiden, noe som er likt fra mitt første svangerskap. Jeg ber mannen tappe i badekaret. Han tapper i varmt vann, og tenner 1 stearinlys. Jeg tar rier og mannen serverer nystekt pizza og brus! 🙂

Jeg blir liggende i badekaret frem til 06, kjører full laboropust, fokus på fix punkter med god hjelp fra mannen og i full Ina May Gaskin stil hører jeg meg selv si «jaaaa» mellom pustingen og «stor tunnel» (dette har jeg ledd av i ettertid), men helt utrolig å se hvordan det mentale arbeidet kicket inn.

06.10 overbeviser mannen min meg om å ringe Fødetelefonen da riene er lange og kommer tett. Jeg ringer selv og må gi fra meg telefonen to ganger for å hente meg inn med pust og får beskjed om å komme med en gang. Jeg er helt rolig, og har det ikke travelt. Klarer nesten ikke tro det skjer enda. Kjenner jeg uten problem kunne blitt hjemme lengre (for en forskjell fra sist). Men mannen begynner å bli litt vill i øynene og minner meg om venninna vår som fødte på badegulvet. Fremdeles er jeg helt rolig og tillater meg tid til å ta på litt vannfast mascara.

Spent drar vi innover, denne gangen stopper ikke riene som sist og det jobbes på gjennom turen fra huset helt opp på fødeloftet. Vi ankommer klokken 07 og jeg som var redd for ingen åpning får beskjed jeg har 4 cm. Fødestuen er ikke klar, så jeg ber om prekestol, ball og lyset av på undersøkelsesrommet. Jeg blir tatt i mot av en dansk jordmor, som jeg opplever
som varm, trygg og imøtekommende. Jeg går i badekaret med en gang, men blir kun 15 min da jeg merker fort på pressetrang og vi blir enige om at jeg skal opp og føde på siden for at hun skal klare å støtte godt i mot.

Kroppen når raskt 10 cm. Dette er en så enorm forskjell fra sist, da alt stoppet opp. Under denne delen av fødselen hadde jeg faktisk din stemme i hodet og noen ord du sa til meg første gang vi møttes. Da du så på informasjonen fra forrige fødsel om hvor fort det gikk på slutten av sist fødsel sa du; «din kropp kan føde!!».

Dette mantraet fulgte meg gjennom fødsel:)

Nå kjente jeg på krefter som en storm i havgapet jeg var fanget i. Igjen, det var bare dette bildet som plutselig dukket opp. Store blåsvarte bølger og meg i en liten robåt med en gul! hatt på. Jeg rodde i takt med ordene «min kropp kan» mens jeg kjørte full laboropust og hadde tydelig dialog med jordmor hele veien.

Som jordmor sa i etterkant, hun kunne lett ha latt meg føde 30 min tidligere. Her var det knallhard jobbing, jeg skulle ikke presse-bare puste ungen ut. Ny jordmor kom for å holde foten min, hun tok rollen som barnepleier (hun hadde med deg under sin fødsel). 5 ganger talte jeg hodet som gikk inn igjen. Det var så intenst mentalt arbeid og fokus på pust at jeg blir svimmel ved tanken.

Jordmødrene støttet kjempegodt med pusten og jeg fikk beskjed av Cecilie (som formulerte seg på en herlig dansk måte jeg ikke klarer å gjengi her), men som gikk ut på følgende:
Hun var overbevist om at jeg aldri hadde klart jobben på slutten med å bremse fødsel hadde det ikke vært for Smertefri fødsel kurset.

Klokken 09.49 kom Kristian August til verden. 54 cm og 4360g! og jeg fødte helt naturlig på fødeloftet kun ved hjelp av pust. Det er noe av det heftigste arbeidet jeg har gjort i mitt liv og i etterkant er jeg nesten litt sjokkert over at jeg ikke fikk panikk på slutten. Jeg klarte det, mestringsfølelsen er ubeskrivelig.

Fra tanker om keisersnitt, til Føden i 1.etg og hvertfall epidural til «Smertefri Fødsel» på fødeloftet!

Jordmoren sa at hun opplevde meg som trygg under hele fødselen, og veldig tydelig på hvordan jeg ville ha det. Jeg styrte fødselen, jeg styrte denne lille båten i havgapet.

Eline