Hei Ragna, jeg gikk på det første kurset som ble digitalt i mars i fjor og fødte i april 2020. Jeg har endelig summet meg til å skrive hvordan det gikk med meg og tvillingene. Jeg husker jeg var ganske urolig for hvordan det kom til å gå både med korona og med et helt team av folk som skulle være med, så her er min fødselshistorie.
For akkurat ett år siden ble jeg satt i gang da jeg var 37 uker på vei. Dette var på grunn av at tvillingene delte morkake. Med korona-regler på sykehuset, kjørte partneren min meg og jeg trillet inn alene med en diger koffert. Som førstegangsfødende kunne jo dette ta en stund.
Ballongen ble satt inn ca kl 11, og da fikk jeg heldigvis høre at jeg hadde lov til å ha med partner på hotellet hvis jeg ønsket det. Han kom i 2 tiden og vi slappet av sammen på hotellrommet. Jeg syntes tv'en var litt høyt på og det begynte å bli litt ukomfortabelt egentlig, om det var murringer eller hva det kunne være. Vi tenkte vi burde gå ned å spise middag, men først måtte jeg en tur på do, og der lå plutselig ballongen i do! Da var klokka ca kvart på 6. Jeg summet meg til å ringe bort til føden, var egentlig litt uforberedt på at det kunne gå så fort. Her hadde jeg jo fått høre at det sannsynligvis ikke kom til å skje noe i dag. Det kunne jo kanskje ta flere dager til og med.
Da jeg kom bort på føden hadde jeg allerede åpning på 5cm og de ville ta vannet på tvilling 1!
Nå kunne partner komme også, men så fikk jeg plutselig ikke kontakt med han på mobilen. Krise! Ble ganske stressa, men gikk da og fant han og fikk sjekka ut samtidig. Da både partner og jeg endelig var tilbake på føden ble vannet ble tatt kl 19. Jeg husker jeg syntes det var så varmt på føttene. Riene begynte å ta seg opp og kom tettere og tettere. Jeg pustet i vei med laboro-pusten. Vi bestilte epidural, jeg forsøkte å bruke lystgass, men syntes masken ble klaustrofobisk. Så jeg lå bare på siden og pustet i vei. Den venstre hånden måtte opp over hodet, jeg orket ikke ha den nær magen min. Jeg syntes det lille lyset som var på i rommet var for skarpt og snudde meg vekk. Nå gikk riene bare opp og ned, opp og ned. De kunne både være skarpe eller så varte de lenge eller så gikk de bare delvis ned før de gikk opp igjen. Jeg var ikke forberedt på at dette kunne skje siden jeg ikke hadde fått noe oxytocin drypp på dette tidspunktet.
Partneren min hjalp meg så godt han kunne med å si når riene var på vei ned, selv om jeg ikke kjente det umiddelbart. Jeg husker jeg var så takknemlig for at jeg tok dette kurset for da hadde jeg iallefall noe jeg kunne gjøre, om det enn bare var pustingen jeg fikk til. Jeg hadde jo ønsket å bruke ball, men det ble bare med tanken, jeg orket nemlig ikke bevege meg, men var iallfall så komfortabel så mulig liggende på siden.Jeg var også takknemlig for en fantastisk jordmor.
Når det endelig var min tur til å få epidural ble den satt på vei ned og på vei opp på en ri, og navnet på jordmor har brent seg inn i minnet da jeg stirra på navneskiltet hennes mens jeg pusta i vei. Jeg var allerede 9 cm da jeg ble sjekket etterpå. Da epidural endelig begynte å få effekt, slapp riene litt lettere og jeg begynte å få litt pause mellom dem.Jordmor 2 kom på vakt og nå kjente jeg knapt riene lengre, jeg kunne prate normalt igjen. Vi snakket om at jeg helst ikke ville ha tvillingene født på forskjellige dager, så da sa jordmor vi kunne vente til 01:15 med å begynne å presse så lenge tvilling1 hadde det fint.
Etter 2 timer med hvile (!) kom hele teamet inn, og jeg hadde jo vært nervøs for dette på forhånd, hvordan er det egentlig medalle disse menneskene i rommet, men det gikk fint. Jeg hadde en god tone medjordmor 2 som snakket med meg om hva som skjedde. Jeg slet med å få tvilling 1ut, hun hadde navlestrengen rundt seg og ble trukket litt tilbake av den. Så fikk hun fikk truende asfyksi så det ble besluttet å bruke vakuum, og da kom hun ut ganske fort og ble født 01:34. Hun overrasket teamet som stjernekikker med hånden opp og ut ved siden av ansiktet sitt. Hun fikk hvile på pappaen mens jeg fikk hele teamet veldig tett på! En holdt magen for å lede tvilling 2 ut, andre gjorde andre ting som jeg ikke fikk med meg. Nå fikk jeg også litt ekstraoxytocin og hun kom fint ut 14 min etter søsteren sin. Jeg husker jeg fikk kjenne på hodet hennes når hun var på vei ut, det var så bløtt. Også hun hadde hånden på ansiktet sitt. Jeg fikk henne opp på brystet og lå å koste meg med henne til tvilling 1 fikk komme bort å prøve å amme også. Begge to var spreke fine barn, men tvilling 1 var litt liten så vi fikk ikke dra på hotellet sammen som familie. Jeg måtte opp på barselavd og pappaen måtte dra hjem etter 2-3timer. Synes egentlig det verste var etterpå da jordmor drev å trykka på magen min etterpå, da var jeg så sliten. Det var jo midt på natten og jeg hadde ikke krefter til å gå å dusje en gang.
Jeg trodde jo at hvis det var noe som kom til å traumatisere meg så var det selve fødselen, men det var faktisk oppholdet på barselavdelingen alene som satt lenge i, selv om personalet der var fantastiske til å ta vare på meg og jentene mine. Så hvis andre har slitt med dette skal de iallfall vite de er ikke alene!
Fødselen gikk over all forventning, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet de tette riene uten å ha lært meg å puste slik på forhånd, så tusen takk for det Ragna!